Nordhordland rundt 2011

Da sykkelen havarerte i fjor, var jeg vel strengt tatt heldig som slapp å kjøre hele runden rundt Nordhordland i griseværet. I år var været mye bedre, varmt og fint, til tross for at grisevarselet på yr.no hadde lovet store mengder nedbør på kryss og tvers. Jeg tok sjansen på å sykle de 28 kilometerne fra Eidsvågneset til start i finværet.

På Salhus bråstoppet jeg. Lys. Jeg manglet lys på sykkelen. Jeg hadde tatt lysene av før siste tempo på Askøy. For mye vindfang. Ingen lys, ingen start, hadde arrangørene advart på forhånd. Gode råd var dyre. Jeg hadde ikke tid til å sykle hjem igjen. Det var for seint å få min bedre halvdel til å pakke bilen med unger, niste og pikk-pakk, og kjøre ut til meg i Alversund. Jeg ringte Lars. Han hadde akkurat parkert i Alvermarka. Kanskje noen hadde såpass næringsvett at de solgte sykkellys til blodpris i startområdet? Lars skulle legge oppvarmingsturen nedom startområdet for å sjekke.

Jeg var fremme i Alversund 10 minutter før start. Er du klar, spurte Øystein. Nja, jeg mangler lys, svarte jeg. Du får bare gjemme deg midt inne i puljen, Sa Øystein.

Jeg tok meg en runde i startområdet, men kunne ikke se noen lysselgere, ei heller noen som langet profileringsprodukter i form av sykkellys. Jeg skiftet til konkurransetøy, og slentret hen mot startområdet i håp om at en løsning skulle materialisere seg ut av det blå. Pulje 3 hadde tatt oppstilling. Pulje 3? Jeg skulle med pulje 2! Jeg løp mot start, kastet sykkelen inn foran pulje 3-sperringen, og der gikk starten.

Skulle jeg stoppet? Syklet hjem igjen? OK, jeg skal aldri gjøre det mer.

Pulsklokken kunne snart fortelle meg at jeg lå godt over melkesyreterskelen. Ikke det at jeg syns vi kjørte spesielt fort, men det var åpenbart fort nok. Å bli liggende på omkring 95 % av makspuls i lengre tid, gir før eller seinere stive bein og ødelagt ritt. Men man slipper vel ikke et godt felt bare fordi pulsen er litt høy. Jeg passet på å ligge godt plassert, slik at jeg var rimelig sikker på at jeg ikke måtte tette luker foran meg.

Uti Austrheim hadde sikkert halvparten av feltet skallet av, men nå kom sidevinden og motvinden. Det rare med vind er at man plutselig yter mindre enn man kan. Jeg vet ikke hvorfor, men faktum er at så lenge det var medvind kjørte vi over terskelen min, når motvinden kom lå vi konstant godt under terskel. Det gikk sakte. Rullen fungerte ikke. Merkelig, for vinden var egentlig bare merkbar helt forrest i rullen.

Innover mot Seim tok vi likevel igjen enkeltryttere og hele felt som hadde skallet av pulje 1, og som hadde startet fem minutter før oss. Tidvis hadde vi ganske godt driv. Men feltet vårt vokste, og farten avtok.

Før tunnelene ved Seim klarte Øystein å rive seg løs sammen med en liten gruppe. Plutselig var de bare vekk. Jeg satt for langt bak, og oppdaget det ikke. Men feltet strakk seg og splittet seg opp i flere smågrupper utover de smale veiene mot Vollom-bakken, og det var mer enn nok å holde fokus på å kjøre inn den gruppen vi kunne se.

Vollom-bakken kjørte jeg på terskelpuls (90 %), og det var i grunnen ganske behagelig. Ingen pesing, greie bein. Og de siste sju kilometerne til mål var det bare å peise på.

Jeg trodde jeg hadde kjørt fra Lars på Seim, men i en av de siste bakkene før Alversund var han der jammen igjen, og han så uforskammet frisk ut. Jeg hadde tettet luker, kjørt inn smågrupper og begynte selv å bli litt stiv i beina. Skulle han ta meg i innspurten denne gangen også?

Den siste bakken før mål er ganske bratt, men man kommer inn i den med stor fart, og den er ikke så lang før den flater ut. Den tas greit på storeklingen. Det trikset kunne ikke Lars. Dermed slo jeg ham med noen meter i spurten. Tid: 2:20:53 sto det på SMSen etter målgang. En solid persforbedring. Og hadde vi kjørt med gruppe 1, skulle vi jammen tatt fem minutter til. Men det får bli til neste år.

Etter atskillige bananer, energibarer og saftglass (vi bruker tross alt to dagers normalt kaloriforbruk på en sånn tur), hadde det fremdeles ikke begynt å regne. Så jeg bestemte meg for å sykle hjem til Eidsvågneset, for å få litt ekstra kilometer i beina. Avslutningen opp dagens tyngste bakke, Furulien, ble presis som på Monte Zoncolan dagen før. Når vinneren gikk i mål, kom skybruddet.