Da spreke tante Tirill fylte 50 år i vinter, ble hun utstyrt med Fjellgeit-trøye, og utfordret til å levere geiterapport fra Skarverennet. Utfordringen ble selvsagt tatt på strak arm, og en fyldig rapport ble levert kort tid etter rennet. Takk, Tirill! (og nå er den endelig på plass - fortsatt i god tid før badesesongen starter, hilsen Marius og Lars).
_______
Lørdag 30.04.2011 gikk det 37. Skarverennet av stabelen. For oss veteraner (Rita &Tirill) var dette vårt 11. Renn for de mindre erfarne (Christine & Kristin) det 2. og 3. Jeg må innrømme at jeg fryktet gjennomføring med det tempoet snøen smeltet i uken før rennet, nemlig påsken. Men her hadde arrangements komiteen gjort en enestående jobb så vi hadde snø under skiene nesten helt til mål.
For å forberede oss ekstra godt denne gangen dro Rita og jeg opp over allerede torsdag formiddag. Med noen timer i solen , en bedre middag med tilhørende vin, kjente vi at formen kom snikende. Fredag sto vi opp til nok en strålende dag, med restitusjon i solen, smøring av ski: ny preppete ski ble først påført et lag med klisterprimer, deretter et lag lilla klister og tilslutt et lag rødt klister ( gjett om det ble klissete). Deretter forberedte vi middag til resten av laget som etter ankomst fredag ettermiddag måtte gjennom samme smøre prosessen.
Lørdag våknet vi til minusgrader , vindstille ,skyfri himmel og sol. Tradisjonen tro hadde vi tog fra Ustaoset kl 08:15 og utrolig nok fikk vi sitte hele veien til Finse. Alle syntes det var færre mennesker enn tidligere år. Vel framme på Finse var vi etter tissepause og småjusteringer klare for avmarsj kl 09:30.
Etter knappe 500 m måtte vi ta første pause og la jakker , ull ,luer og hansker fare. Det var så fantastisk varmt at svetten allerede sendte sviende perler av solkrem ned bak solbrillene og raskt gjorde hårbåndet om til svetteklut.
Med fantastiske ski gikk vi som duracelkaniner opp bakkene. Festet var perfekt og bedre skulle det bli. I sporene var det en gli som ga følelsen av å gå på skinner, sant skal sies at det mellom sporene var ganske bløtt og en særdeles manglende gli, men sporene var altså perfekte. Nå er det jo gjerne slik at det er en sammenheng mellom å ha godt feste i oppoverbakker og det samme gode feste nedover, og det hadde jeg. Så var jeg i hvert fall ikke blant de som falt eller måtte ta av skiene i utforbakkene.
Vi gikk i to puljer og avpasset tempoet etter formen og ventet på hverandre etter hver mil, for Kristin og meg i fortroppen hadde vi et fint sig som gjorde at vi slapp kø gåing. Vel halv gått renn tok vi en lengre matpause og nøt synet av Norges eliten som svettet seg fram , skøyting i slush er absolutt ekstrem sport.
Omtrent en og en halv kilometer fra mål var det slutt på snøen, klissete ski måtte bæres på skulderen og vi gikk i samlet tropp den siste biten inn til mål.
De 3,8 milene ble gått på 6 timer (iberegnet drikke pauser, tissepause, en lengre matpause og litt venting), altså en rolig og fin tur uten antydning til stive ømme muskler eller gnagsår. Etter noen glass iskald rosevin på terrassen var vi alle enige om at det hadde vært nok en vellykket tur !!
Knall!!!!
SvarSlettUtrolig kjekt med referat fra deg, tante Tirill, også! Du kledde geite t-skjorten godt synes jeg!=D
SvarSlettSer ut som en strålende tur. Gode venner, god mat og rosèvin topper jo det hele! Kjekt å lese og flotte bilder, blir litt misunnelig:-)
SvarSlett