Plankekjøring Bergen–Voss 2011

Fra venstre: Lars, Marius, Erik, Dag, Maarten og Hans Martin

4.38. Elleve minutter bak skjema, etter å ha blitt frakjørt opp Gullbotn. Det var statusen min etter Bergen–Voss 2010. Neste gang skulle jeg under 4.30.

Planleggingen av sykkel-syttendemaien 2011 startet for nøyaktig ett år siden. Etter å ha brent av det siste kruttet opp Skjervet, og sett rullen forsvinne ubønnhørlig ut av synsranden, lovet jeg meg selv at jeg skulle ned i vekt for å slippe å drasse på ekstra tyngde opp de 2100 høydemeterne på vei til Voss. Noen av de som leste innlegget mitt på bloggen etter fjorårets ritt, vil huske at jeg bandt meg til masten: fire kg på kroppen og to på sykkelen skulle vekk. Men allerede før jul viste min gamle mekaniske badevekt at jeg hadde mistet åtte – bare på kroppen. I februar kjøpte jeg ny sykkel. To til.

Etter rittsesongen 2010 innledet jeg dessuten et styrketreningsprogram som i all enkelthet besto av planking. To minutter planke – seinere med beinløft – hver eneste kveld før jeg andpusten veltet meg opp i sengen. I januar ble planken erstattet av armhevinger (for så vidt en variant av planken), i et forsøk på å klare uoppnåelige hundre (www.hundredpushups.com). Jeg doblet fra 17 til 32. Ved påsketider var det stopp, og jeg ga opp.

Men et år med planking, mindre middagsrestespising, mer gulrotspising og utstrakt Windows-shopping etter sykkel (som det vel må hete i vår tid når man «bare» kikker), hadde i hvert fall én virkning. Før mitt fjerde Bergen–Voss var jeg for første gang ikke spesielt nervøs før start. Jeg var kanskje litt usikker på om jeg ville fryse med korte sykkelshorts i regnværet, eller om Astrik/Åsane-gjengen ville klare målet om 4.25, til tross for at 3 sterke kapteiner hadde kastet inn håndkleet før rittstart. Men jeg var ikke usikker på om jeg ville klare å holde følge. Jeg visste at formen var god nok, og når formen er på plass, handler det om plassering i feltet. Om ikke å plassere seg slik at man blir hektet av i Gullbotn, eller enda verre, allerede i den lille kneiken på Nesttun. Så i startbåsen foran Grieghallen plasserte jeg meg resolutt foran «kjedelåsen» – i rullen.

Som forrige år hadde jeg pugget tidsskjemaet til 4.27 for å ha kontroll på rittet. I Arna kunne jeg fornøyd konstatere at vi lå litt foran skjema. Vi kjørte bra. I Trengereid var vi kanskje litt bakpå, mens på Tysse var vi på målet. På Kvamskogen hadde vi tapt tid igjen, men til Norheimsund kom vi presis på skjema. Vi svingte. Vi kjørte i komfortabelt tempo opp bakkene, men tok tidstapet igjen på flatene. Helt som planlagt, altså. Men i Norheimsund naget det meg likevel litt at vi burde ha lagt to minutter foran skjema om vi skulle klare å nå mål på 4.25.

Ved Fyksesund tok vi igjen rekordpulje 4, og startet forbikjøring like før broen. Men så gikk alt i stå. Vi kom ikke ordentlig forbi, og fikk ikke rullen i gang igjen. «Fortsett forbi,» ropte Arne som nå nærmest var det eneste kapteinsemnet som var tilbake. Men nå var vi plutselig en flokk med elefanter, og tilpasset oss litt for raskt farten til gruppen vi skulle passere. Eller de tilpasset seg oss. Eller vi tilpasset oss hverandre. Uansett, i Ålvik hadde vi allerede tapt et par minutter på skjemaet mitt.

Oppi Ålvik-bakken fikk jeg tråkket meg frem til teten, og før bakketoppen hadde vi en rulle og en kjedelås på plass igjen. Elefantflokken begynte å få tempoet opp, men det gikk nok ikke fort nok likevel. I Granvin innbilte jeg sidemannen min at vi var à jour. «À jour til hva?» spurte han. «4.27». «Vi burde jo klare bedre enn det,» mente han. Joda, men en nærmere titt på klokken i bunnen av Skjervet kunne avsløre at jeg hadde sett feil, og at vi allerede hadde brukt mer enn fire timer på turen. Det ville være umulig å karre seg til mål på under halvtimen. Her gjaldt det bare å redde stumpene.

Både opp Gullbotn, opp Kvamskogen, i Øystese-bakken og i Ålvik-bakken kunne jeg fornøyd konstatere at jeg ikke var i nærheten av pesenivået omkring meg. Jeg kunne fint spise og drikke i bakkene, noe som var helt utenkelig for bare et år siden. Men da vi nærmet oss Skjervet begynte jeg å kjenne det. Jeg hadde ligget i rulle til Tysse, i kjedelås fra Norheimsund, og i rulle igjen fra Kjepso. I Granvin var det bare 12 mann igjen i rullen. Innover mot Skjervet hadde vi en rask og effektiv rulle, men vi fikk ikke mye hvile før vi måtte trø til i arbeidsrekken igjen.

I bunnen av bakken fosset de forbi, alle de uthvilte fra «bussen». Flust i friske bein der, ja. Vi tar dem igjen på flaten, tenkte jeg, og konsentrerte meg om å sykle pent og pyntelig under terskelpuls, og holde bakhjulet til Petter. Sant nok, vi tok mange igjen når vi fikk den lille rullen vår i gang på toppen av Skjervet, Petter, Jarl, Lars, jeg og noen få andre, men Hans Martin hadde stukket av med juniorene Christoffer, Torstein og Daniel, og de så vi aldri igjen. De slo oss faktisk med nesten to minutter på veien inn mot Voss. Vi var for mange trøtte, og rullen fungerte bare så lenge det var motbakke. I tet ble det tråkket for dårlig nedoverbakke, og bak hang Lars som et slips. Han var nok fornøyd om bare han klarte å klore seg fast i et bakhjul til mål.

Det klarte han. Vi landet på 4.34. Lars perset med et helt kvarter, jeg med «bare» fem minutter. Men til neste år skal vi under 4.30. Og vi må nok kjøre rekordpulje for å få dét til.

Maarten var dagens uheldigste Åsane-mann. I en høyresving før innkjøringen på hovedveien etter Tysse, passerte feltet en liten gruppe syklister. Jeg satt i høyrerekken. Kanskje var jeg uoppmerksom, kanskje holdt jeg en litt for stor bue utenom syklistene vi kjørte forbi. Uansett kom jeg for tett på Maarten i venstrerekken, og han hektet bukkehornet i låret mitt. Jeg hørte et rabalder bak meg. Seks syklister gikk ned i velten, men Maarten slapp fra det med skrubbsår og skrekken, og syklet alene til Voss på imponerende 4.51, trass i uhellet. Én syklist havnet i autovernet og deretter på sykehus med lettere skader.

Fjellgeitekspressens øvrige medlemmer i Astrik/Åsane-puljen gikk i den klassiske fellen: de kom for langt bak på halen. Erik hadde flasketrøbbel, var uoppmerksom, og glapp taket allerede før Trengereid. Han kom i mål på anstendige 4.56. Marius kom for langt bak på halen i Tokagjelet, og klarte ikke å hekte seg på feltet igjen i Steinsdalen, før feltet skjøt fart mot Norheimsund. Han var i mål på like anstendige 4.51.