Munkebotn opp 2010

Sykkelsønnen hadde gledet seg til akkurat dette rittet siden sykkelsesongen startet etter sommerferien. Munkebotn var første stedet vi syklet på den nylånte raceren i august. Munkebotn var hjemmebane. Han gledet seg sykt. Han gledet seg syk. Da sykkelpappaen kom hjem tirsdag ettermiddag, vridde ryggsekken, vridde sykkelklærne, vridde sykkelskoene og så vidt hadde begynt å grue seg til å sykle halvnaken og kald opp Munkebotn i skybrudd, lå sykkelsønnen og spydde på baderomsgulvet, halvveis inni sykkeltøyet. Hjemmekveld i tørr og varm stue? Neida.

Sykkelsønnen hadde gledet seg sykt. Munkebotn var hjemmebane. Han samlet seg sammen, og med hodet halvveis nedi en bøtte trykket han i seg en hel porsjon havregrøt, og prøvde å se frisk ut. Han skulle. Med en litt skeptisk sykkelpappa på slep, syklet han inn til Sandviken sykehus, fikk på seg startnummer, og holdt varmen med noen turer opp og ned nedre del av Munkebotnsveien. Og snart var det til og med et solgløtt i luften. Klokken 1823 sprang han ut av startgropen, og noen minutter over halv sju var han nede igjen, glad og sliten. 5:29 er nok minst halvannet minutt bedre enn da vi kjørte bakken på nylånt racer i august. Men så er det også 9 sykkelritt og 5 sykkeltreninger siden.

Verre var det med sykkelpappaen. Vel hadde han en del sykkelritt i beina siden Munkebotn i fjor, og vel er det en del bratte bakker mellom Minde og Eidsvågneset, når arbeidsreisen legges i «indre strok», over Haukeland, Skansemyren, Munkebotn og med avslutning på «Eidsvågfjellet», øverst i Lyngveien. Men intervalltrening i Munkebotn hadde det vært lite av … ingenting for å si det rett ut. Sykkelpappaen har vel stolt på at intensiteten i de mange rittene og i klatringen over de mange fjellpassene på vei hjem fra jobb har gitt intervalltrening nok. Men nei. Da sykkelpappaen nådde toppen av Munkebotn hadde klokka slått ett slag mer enn i fjor: 4:05. Målet om å komme ned på tretallet brast.

Og mens sykkelpappaen syklet resignert hjemover og allerede hadde blikket rettet mot neste sesong, kunne en småfrossen og febril sykkelsønn sykle fornøyd hjemover med en bokført og solid pers som det skal gå an å slå. Neste år!