Skjærgårdsrittet 24. mai 2010

Det var vel ikke langt fra at jeg var den mest lettkledde rytteren som stilte til start ved årets Skjærgårdsritt. Nitid skjekking av værvarselet time for time for Bergen og Kollsnes hadde overbevist meg om at jeg så frem til en solskinnstur i lett motvind. På vei inn mot sentrum vurderte jeg likevel flere enn én gang om det kanskje hadde vært lurt å snu hjem igjen for å hente med meg en tynn jakke. Men pytt, vi får jo T-skjorte når vi kommer frem, sa jeg til Lars. Ryggsekk med skifteklær? Nææh.

Jeg var ikke veldig varm da jeg sto på startstreken med pulje 3, men varmen kom fort da vi begynte å kjøre, og snart enset jeg verken regn eller sol eller vind. Det var kort sagt en strålende dag på sykkelsetet.

Rullen kjørte meg først inn i alle bakker, og jeg hadde krefter til å holde farten hele veien opp, hver gang. Og når jeg for en gangs skyld ikke kom først inn i bakken, var jeg så ovenpå at jeg kunne brøle «KJØR INN I BAKKENE» til de slitne stakkarene som lå foran, giret ned på den lille klingen og tenkte de skulle kjøre kontrollert opp den lille fillekneiken. Jeg hadde pust til å rope «FEEELT KOMMEEEEER» med lang E til intetanende syklister med høye startnummer som forvillet seg ut i veien rett foran hurtigtoget. Jeg lå aldri på halen. Den eneste inntauingsjobben jeg fikk var da Hellesøy-skiltet dukket opp første gang. Hele feltet revnet i et langt lettelsens sukk, og fire-fem ryttere fikk plutselig en tredvemetersluke på oss andre. Jeg samlet feltet på et halvt minutt.

Bare for å oppleve et Texas uten like på de siste kilometerne mot mål. Stampede heter det vel når kveget går i panikk i cowboy-filmer. Og på Hellesøy kunne du ha sett pulje 3 gå i panikk på smale, svingete og bakkete veier, med motgående biltrafikk, syklister på vei hjem, og vettskremte unger på vei til mål. Jeg skal vedde på at en og annen trimsyklist tok en kontrollert landing i veigrøften.

Vel fremme kunne jeg bråkjekt fortelle pulje-kollega Petter at jeg syns det hadde vært en fin treningstur, før jeg fikk tredd på meg den varmende T-skjorten og spist en porsjon lapskaus. Jeg ble sant å si litt kald etter hvert, mens jeg satt der og ventet på at Lars skulle komme, sånn at jeg kunne be ham om å ta med en ekstra porsjon lapskaus til meg. Men Lars kom ikke. Lars fikk verken lapskaus eller T-skjorte. For når Lars kom, sto Åsane-toget klar til å rulle hjem igjen. Mette og gode. Med T-skjorte. Og Lars ville helst ikke kjøre alene hjem igjen også. Men Lars vil sikkert fortelle selv om den tynne vislende lyden han hørte da stillheten senket seg omkring ham i Gravdal eller hvor det var.

Hjem fra Hellesøy var det medvind og vakker natur, og tytefart som likevel var helt på linje med rittfarten i motvinden nordover. Og det gikk fortere og fortere. Det begynte å bli sprekkdannelser i det etter hvert store feltet i bakkene hjemover Bildøy og lille-Sotra. Men denne dagen var jeg full av krefter, og sprang fra hovedfeltet på storeklingen i kneikene opp fra Godvik. Jeg hadde til og med krefter til å stå på storeklingen nesten (men bare nesten) opp bakken i Gravdal. Når resten av Åsane-gjengen omsider kom trillende inn på Bryggen, kunne jeg kry stå der og spise is (som man kan se på bildene til Morten). Og når Lars hadde spist seg halvveis inn i sin is, var vi andre blitt så kalde at vi måtte hive oss på syklene for å få varmen igjen.

Ja, det var en fin sykkeldag. Tiden 1:52 fra Bergen til Hellesøy var nok til en 26-plass i aldersgruppen, og til å slå pulje 1-kameratene Arne, Arne og Frode Jarle med et halvt minutt. At det røk en spile i bakhjulet ved Reperbanen i Sandviken er bare rett og rimelig. Noe motgang skal man ha.