Skjærgårdsrittet 2010 - med festbremsene på

I en liten dump i veibanen, noen få kilometer etter start ved Arenum messesenter, løsner(!) den splitter nye Dura Ace-hendelen som Sykkelsenteret monterte tidligere i uken. I det hjulet treffer dumpen skyver armen min hendelen fremover styret og bremsewireren strekkes akkurat nok til at forbremsene klemmer seg fast på felgen. En gråtkvalt rytter står slukøret og bom fast midt i veibanen i Gravdal og vitner sin egen begravelse, mens pulje 3 med Dag i spissen, fosser avgårde og forsvinner nedover mot Vestkanten. I en liten dump i veibanen, noen få kilometer etter start ved Arenum messesenter, er Skjærgårdsrittet over.

Det tar et par minutter før jeg klarer å se hva som har skjedd med sykkelen og etter litt knoting får jeg omsider jekket bremseklossene ut fra felgen. Jeg setter skoene på pedalene og gjør et tappert forsøk på hente inn puljen min og selv om jeg sykler med syre i beina og frokosten i drøvelhøyde, så fører jeg en sjanseløs kamp mot den sterke motvinden. Jeg ser ikke mer til pulje tre. 

Halvveis opp Bildøybakken blir jeg snarere tatt igjen av feltet som startet fem minutter etter oss. En hyggelig Astrik-rytter inviteter meg med i rullen rett over bakketoppen og jeg kaster meg på. Det går bra et par minutter, men så låser de helvetes bremsene seg igjen. Astrik-rytterne i pulje 4 fosser videre. Jeg ser ikke mer til den gjengen heller. Etter litt mekking på nærmeste busslomme fortsetter jeg den lange, ensomme ferden mot lapskausens Mekka. Selv om jeg har over fire mil igjen til grytene, så kjenner jeg allerede duften av pølse, purre og poterer langt opp i mine forblåste nesebor. Motvind er ikke bare negativt.

Jeg må av sykkelen et par ganger til på vei ut til Bakken skole, men det spiller ikke lenger noen rolle. Været har klarnet opp og på den siste delen av turen har jeg i det minste stor moro av å tråkke ekstra fort hver gang jeg passerer en sliten husmor på hybridsykkel i trimklassen, og fantaserer livlig om at det er jeg som ligger alene i front, med feltet halsende etter meg noen hundre meter lenger bak.

I det jeg labber inn på skoleplassen etter målgang, møter jeg en salig forsamling grønnkledde mette ryttere. Det er bare den gode rapen som mangler og mange venter utålmodig på å komme seg på sykkelen igjen -det begynner å bli kaldt for de som har levd på hvilepuls en halvtimes tid. Tanken på å være den siste som forlater Bakken skole byr meg i mot og selv om det kjennes aldri så sårt, så velger jeg å ofre den etterlengtede lapskausen til fordel for en returbillett med ÅCK-toget.

Vi er mange ryttere i det store feltet og i medvinden innover går det fort. Til tider går det så fort at det ser ut som om vi er midt i et sykkelritt. Vi bruker antakelig kortere tid på returen enn det jeg brukte i selve rittet. Med litt over 13 mil i beina og en velfortjent ispause på Bryggen, ble denne dagen ganske bra likevel. Så får jeg heller tåle at jeg havner langt ned på resultatlisten, at det ikke ble noen lapskaus og at Dag går rundt som en kry hane en ukes tid. Såpass raus får man være.