Pål og jeg hadde vår 2. gjennomkjøring av Fløyen Opp lørdag formiddag. Det er forresten ikke helt rett, for ingen av oss klarte å treffe den utfordrende Varegg-løypen hundre prosent. Området mellom Fløyslettene og Brushytten utgjør et nokså uoversiktlig konglomerat av stier og grusveier som lett kan vippe selv den beste kjentmann og speider av pinnen. Men det var definitivt jeg som hadde dagens verste brøler i det jeg kom løpende forbi Pål - i feil retning, like ved Brushytten.
Tilbake til start. Vi gikk ut med bra tempo gjennom Fjellveien og dro godt på oppover Tippetue, litt for godt for min del, og melkesyren angrep lårene med full styrke etter få minutter. Det var guffent. Jeg hadde mest lyst å stoppe, eller i det minste be Pål om å roe ned litt, men det ble med tanken. Jeg hang med oppover så godt jeg kunne, helt til det skjedde noe høyst uvanlig: Pål bråstoppet. Han hostet og harket, viftet med armer og bein og lagde de underligste fuglelyder. Pål hadde nok tatt for hardt i, tenkte jeg - og jeg moret meg nesten, med tanke på at han hadde bukket under før meg.
Men det hadde han selvfølgelig ikke, det var bare en stakkars flue som hadde klebet seg fast nederst på drøvelen hans og straks den uheldige blindpassasjeren var uskadeliggjort, kunne Pål gjenoppta sitt gyselige motbakketempo. Det kunne derimot ikke jeg, og fra Fløyslettene løp vi hver for oss. Pål gjennomførte en litt for lang løype på vel 57 minutter, og jeg kom som sist, halsende opp i skoddeheimen et par minutter etterpå.
Dagens økt ble avsluttet grasiøst nok, med inntak av kommunal leskedrikk ved "Edelgrisen trenger hvile" på Meyermarken.
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar