Exploration Goat, Bondhusbreen og Folgefonnen

Under sommerens båtferie ble kursen lagt inn Hardangerfjorden på jakt etter noen dugelige fjelltopper som kunne bestiges.
Strandhugg ble gjort i Sundal i Maurangerfjorden, her er det kort vei til fjells. Bondhusdalen med breen som lå og solte seg nederst i dalen, godt synlig fra kaikanten, fristet oss alle og en ekspedisjon neste dag ble planlagt.

Neste dag var dessverre både breen og dalen innhyllet i skyer men litt ut på dagen så letter det litt og vi legger i vei innover dalen. Første del av turen er på grusvei frem til Bondhusvatnet og vi har en fin tur i akkurat passe tempo opp langs det som blir kalt for isveien. Dette er en vei som ble bygget på 1860 tallet da det ble forsøkt å eksportere is fra breen til England. Men isen smeltet som regel før båtene kom frem så det ble ikke særlig lukrativt å drive med dette.

Marie går selv og sitter en del i bæremeis, og etter en stund kommer vi fram til vannet hvor vi har matpause, før vi går videre på isveien som nå er en sti langs vannet og opp mot brefronten.
Da kommer skyene susende ned fra breen og innhyller hele dalen i tett tåke og regnvær.
Vekk var breen og med det også interessen for å gå opp mot brefronten.

Vi går til enden av vannet og hva er vel mer naturlig enn å da ta et bad? Temperaturen ble ikke målt, men rett bak oss ligger breen så særlig varmt kan det ikke har vært. På tilbaketuren til båten har vi geografi time hvor det undervises i morener, U-daler, V-daler, hengende U-daler og andre spor som isbreene har laget.

Neste dag våkner vi til sol og fint vær og en ny ekspedisjon legger i vei oppover dalen. Denne gang bare Pål og Kåre og nå med topptur som mål. Nesten oppe med Bondhusvatnet tar vi til venstre og følger T-merkingen oppover Keiserstien.

Dette er en av de mest brukte overganger fra vest til øst på Folgefonnen. Fra 1850-åra har det vært turisttrafikk over breen, og denne turen skulle gjøres så makelig som mulig. Deutsche Nordlandsverein i Hamburg bevilget i 1890-åra midler til opparbeidelse av ridevei fra Sundal via Bondhusdalen og Gardshammarsetra opp til breen. Det er denne veien vi fortsatt kan benytte, selv om vi må bruke beina og ikke hester. Den slynger seg opp lien, ca 18 svinger, til Gardshammarssetra i tregrensa. Til tross for at stien blir kalt for «Keiserstien», har keiser Wilhelm visstnok aldri vært i Bondhusdalen. Den gang kom turistene med cruiseskipene som ankret opp i Maurangerfjorden, og over breen ble de fraktet med hest og slede. I mellomtida reiste skipene videre til Sørfjorden og hentet turistene igjen i Odda.

Men vi skal ikke til Odda og ikke har vi noe ventende cruiseskip nede i fjorden. Vi har våre bedre halvdeler sammen med en flokk med barn ventende på oss og formaningen ”ikke bli altfor lenge vekke da” hengende over oss.

Så oppover bærer det, og etter en kort pause ved Gardshammarssetra går vi videre oppover mot turisthyttene Breidablikk og Fonnabu. Men nå har vi fått los på toppen og da har vi begge en ryggrad like kraftig som skamkokt spaghetti. Ikke snakk om å snu enda, bare litt til, opp til den toppen der borte.
Og det ene tar det andre og plutselig står vi der, på toppen med hele Folgefonnen for våre føtter. Solen skinner og livet er veldig bra. Langt der nede skimter vi fjorden og skjenker våre snille jenter en varm og takknemmelig tanke før vi snur og går samme vei tilbake.

Etter ca 7 timer er vi igjen i båten. Litt sliten og veldig fornøyd med turen som absolutt kan anbefales.