Jobbgeiter lett over Vidden sprang

Med ca 9 jobbgeiter på kontoret var ikke oppmøtet på dagens tur over Vidden noe å sette kryss i taket for. Noen jobbgeiter har vært litt for aktiv i sommer og skadet seg, andre har fått luftveisplager (mulig overtrening?) og andre igjen venter familieforøkelse med det første. Men, Anne Grete, Prince og jeg var klar. I matchende t-skjorter og godt utstyrt for en lang og god tur - vi hadde nemlig kjøpt Nutrilett sjokobar på butikken- parkerte vi ved Montana. Jeg ymtet så vidt frempå ved lunsjtider i går at vi kunne ta banen opp hvis vi skulle jogge over. Det ble fort avføyd som en spøk (ha ha) av den sprekeste jobbgeiten, Anne Grete. Den feteste tenkte, ja, ja - jeg har jo trent den siste tiden, det går vel bra. Det er jo ikke så langt over, er det vel?

Etter at Prince hadde fått gjort sitt fornødne 3 ganger (som vanlig) på vei oppover, rakk vi Ulrikens topp med ny bestetid: 31 minutter. En kort pause med bildetaking og toalettbesøk (vi var skjønt enige at det er lite busker å gjemme seg bak på veien over) var vi klar. Ikke overraskende for alle andre jobbgeiter ble det mye snakking på veien. Anne Grete og jeg er med høy sannsynlighet de jobbgeitene som snakker mest, både på inn- og utpust. Vi holdt en flott stil, jogget lett, gikk litt innimellom (når det ble for vanskelig å snakke og løpe samtidig). Ved Borgaskaret viste klokken ca 50 minutter fra Ulriken. Vi suste forbi alle andre som satt så fint og hadde pause der og følte oss virkelig spreke - her var det ikke snakk om å gå til seters for å gjøre seg fet nei!

Tidlig i løpet kjente jeg at det var noe som ikke stemte under beina. Fjellgeit og samboer Lars har jo ved flere anledninger fått store gnagsår under beina etter sine Viddeløp - kan dette smitte? Gode råd var billige i dag - Anne Grete tok ansvar, satte seg ned, vrengte av seg de gode, svette ullsokkene sine og tok i bytte noen groskitne bomullsokker i ubestemmelig farge.

Litt senere møtte vi på to menn som hadde snudd da de ikke fant stien til Fløyen og var redd for å havne i Eidsvåg (er det mulig?). De ville slå følge med oss og ba så pent om ikke vi kunne tilpasse tempoet et lite stykke slik at de var sikret å komme på rett spor. Som gode sosialarbeidere er vi vant til å hjelpe mennesker i en vanskelig situasjon og forbarmet oss over dem mens vi gomlet i oss hver vår Nutrilett bar. Som forøvrig smakte mye bedre enn en skulle tro:)

Så satte vi opp tempoet igjen, ignorerte sannsynligvis tidenes dårligste sjekktriks og løp fra selskapet. Da vi kom langt nok i fra og ingen andre var i sikte, fulgte jeg Prince sitt eksempel og vannet noen busker langs stien. Det var dagens bidrag til økosystemet:)

Vi var fremme ved Fløyen etter 2 timer og 5 minutter (fra Ulriken). Vi gikk ned Tippetue og var hjemme hos meg etter totalt 3 timer.  Vi følte oss veldig spreke og snakket nesten ikke om gnagsår, verkende knær og ømme bein, men fokuserte på kaloriforbruk og hvor mye sjokolade/is vi nå kunne innta med god samvittighet!

I iveren etter å komme i mål med god tid, glemte vi helt å ta bilder. Her er vi i Fjellveien. Noen italienske turister, som knapt hadde sett et kamera, tok bilde av oss:)

Litt skit må en regne med på fjellturer:) Leggen så mye verre ut!