I skyggen av Amundsen

- eller storyen om en litt uvanlig skitur

Vinteren og snøen er tilbake i Bergen, og i dag tidlig ble jeg derfor stående ganske lenge og kike ut stuevinduet hjemme i Mindeveien. Det har seg nemlig sånn at jeg har panoramautsikt mot Ulriken og vidden, og dermed et ypperlig utgangspunkt for å gjøre opp en mening om det er gode forhold for langtur i byfjellene - med eller uten ski på beina. Men i dag var jeg veldig usikker. Var det for lite snø for skitur, eller motsatt akkurat for mye snø for en løpetur over vidden?

Jeg tok sjansen på at det var mulig å gå på ski, hentet frem mitt antikke skiutstyr fra boden, og satte meg på en buss mot Montana.

På Montana ble det fort klart at det var for lite snø til å gå på ski opp til Ulriken. Jeg traff på ingen andre med ski, ble litt skeptisk til hele ski-prosjektet og spurte folkene på ulriksbanen om det var mange som hadde reist opp med ski. De ristet på hodet. - Nei, ingen.

Jeg vurderte sterkt å dra hjem igjen, men banefolkene vet tydeligvis hvordan de skal selge billetter til unge menn med beslutningsvegring. - Vent litt, du! Du kan jo være førstemann! Så kan du vurdere snøforholdene og gå opp løype og sånn. Veldig bra det, altså!

Jeg kjøpte billett og tok banen opp.

Det var på ingen måte for lite snø for skigåing. Det var plenty med snø! Over halvmeteren flere steder. Ganke sur vind, men den ble blendet til plussgrader av strålende sol fra en skyfri himmel. Herlig.

I det jeg spente på meg skiene, merket jeg at den ene skiskoen ikke var helt som den skulle være. Skiskoene (som ble skipet ut fra fabrikken mens Borten forsatt var statsminister) hadde sakte men sikkert begynt å gå i oppløsning siden forrige sesong. Hælen hadde løsnet fra sålen på den ene skoen. Vel, vel. Det fikk heller stå sin prøve. Jeg hadde jo tross alt tatt på meg oppgaven med å gå opp løype.

Tungt arbeid. Skare og is hadde vært å foretrekke, men snøen var dessverre solvarm, tung og vrien å forsere. Den første etappen fra Ulriken er i tillegg svært kupert, så det ble en fryktelig tung start. Med ett var hele skillingsbolle-frokosten svidd av. Her hadde jeg stavret meg gjennom snøen i nesten en time, sunket gjennom ørten ganger ned til iskaldt myrvann, og gått på trynet to ganger. Og likevel ikke kommet lenger enn til Turnerhytten. Skandale.

På Turnerhytten ble jeg tatt godt i mot av hyttevaktene - to turnkvinner ikledd strømpebukse og vaffelrøre. Sexy. De hadde bare hatt en gjest så langt, og bydde frem et stort overskudd av kakao og "paffler" (vaffelrøre steikt som pannekake). De ville by på rødvin, og snakket om laksen som de skulle lage til utpå kvelden. Om at det var koselig å sove sammen forran peisen i stuen, og om hvordan de ble så fryktelig yre på fjellet. Jeg sa at det var tungt å gå opp ny løype, at jeg neppe kom til å gå særlig mye lenger inn på fjellet, og at det var veldig trivelig på hytten. De fniste og bød på flere "paffler".

Storyen kunne med fordel ha endt her. Hadde det ikke vært for at det selvfølgelig måtte dukke opp en friskus fra Bergen Turlag. Du kjenner typen. I slutten av femtiårene, hestehale og med anorakk laget av fallskjermstoff fra siste verdskrigen. - Eg har laget spor helt fra Munkebotn! Du trenger ikkje bekymre deg, kompis. Klart du kan henge her på hytten, men det e no et grådig fint spor då!

Alltid en som må ødelegge. Jeg spente på meg skiene igjen og la i vei mot vidden.

Den løse hælen hadde nå blitt til en eneste lørje. Det samlet seg mer og mer snø mellom hælen og sålen, slik at skoen etterhvert ble litt som en høyhælt sko. Det er klart at det fikk en del å si for fremdriften. Vinden hadde føyset igjen sporet som friskusen hadde gått opp, og jeg var raskt tilbake i samme modus som i starten på turen. Tung og treg trakk i dyp snø. Etterhvert kom det noen folk motsatt vei, til fots. De var slitne, og fortvilet for at de ikke hadde valgt ski. Jeg pekte på skoene mine og beroliget med at vanlige sko nok var å foretrekke fremfor mine snow-pumps.























Over vidden og Borgevardegga hadde jeg noen flotte øyeblikk innimellom kavingen. Snø, sol, ingen folk, og et fantastisk landskap. Friskusen fra turlaget hadde irriterende nok rett. Det var virkelig supre forhold for skigåing.

Før jeg satte utfor Geiteskaret tok jeg en ny sjekk av skoene. Nå var det bare noen centimeter igjen av festet mellom sko og såle. Skoen var full av deilig kald snø. På tide å komme seg hjem fortere enn paffel! Det fikk heller bare være at all styring og kooridinasjon gikk fløyten i det skoen var i ferd med å forlate såle og ski. Jeg satte utfor, gikk på trynet hver femte meter, prøvde å holde tempoet og varmen i kroppen. Og helst et kontaktpunkt mellom sko og såle.

I Hyttelia (ved foten av Rundemanen) var leken slutt. Det endelige skillet mellom sko og såle fant sted i skumringen 23. oktober 2010, og lite kunne gjøres for å bøte på det som måtte komme. Resten av turen måtte gjennomføres på labbelesten. Jeg forbannet de antikke skiskoene et helt minutt, kastet innpå en skive og begynte å løpe ned Isdalen. Delvis på sokkelesten, og med skiene på ryggen. En eldre herre kom i møte et stykke på veien. - Du trenger jo ikkje å løpe når du har ski, gutt!
Jeg viste ham skien hvor bare sålen sto igjen i bindingen. Han sa ingenting, sulte inn hunden og økte farten. Håper han ikke trodde at jeg hadde kjempet og slitt til meg hele skien fra et tilfeldig offer på fjellet. Jeg løp videre. Beinkald på tærne.

Endelig asfalt under labbene. Og etter noen sekunder en drosje i syne. Reddet.

Ta gjerne søndagsturen på ski over vidden i morgen. Anbefales faktisk på det varmeste.
Men for all del - sjekk skiskoene før avgang. Og hils til damene på Turnerhytten.