Fullblodsracerne Morten, Marius J. og jeg gjør oss klare for et lagbilde før vi skal ut på en rask ettermiddagstur rundt Ulriken. Vi har også med oss den ivrige løpegeiten Pål, som nøyer seg med å sykle hjem like etter fotoseansen. Neste gang stiller han gjerne med syltynne dekk og innsydd sofapute i løpebuksene. Den lettbeinte stoltze-generalen er i alle fall godt eslet for en god karriere i sykkelsporten.
Turen starter i bra driv med lagtempo-kjøring til Nyborg og videre til Blindheim og over Kvamme. Et par kilometer før vi svinger inn i Hardangerveien blir vi liggende noen hundre meter bak lite felt på tre- fire syklister. Vi bestemmer oss for å tråkke på litt for å se om vi kan taue dem inn - og dermed få litt rittsteming inn i treningsøkten. I det vi gir gass skyter Morten og Marius fart fremover. Jeg blir derimot liggende lenger og lenger bak det tilsynelatende råsterke tospannet, men kan nesten ikke fatte at de kan ha så mye mer krefter igjen enn meg. Jeg sluker en banan, men det hjelper ikke stort. Jeg trør verre enn en hest, hele tiden bare et par slag under makspuls, men det går ikke fort nok. Jeg ser fortvilet for meg de spydige kommentarene trønderen kommer til å servere meg på gullfat i en busslomme lenger fremme.
Situasjonen er helt ute av kontroll og jeg vurderer seriøst å legge opp som syklist. Men så hører jeg plutselig en svak hvislelyd fra sykkelen, og det høres ut som den kommer fra bremsene. Så viser det seg, til min ubeskrivelig store glede, at en bremseklosse har kilt seg mot felgen (og dermed bremset farten), men i den tunge ettermiddagstrafikken i Hardangerveien har jeg ikke hørt hva som har skjedd. Ikke rart den siste halve milen gikk seint. Etter en liten justering av bremsene er jeg heldigvis tilbake til gamle takter og turen kan fortsette i god fart mot Nesttun og videre til et krevende spurtoppgjør opp Bellevuebakken.
Nå får jeg bare huske å sjekke bremsene en ekstra gang før Skjærgårdsrittet 2. pinsedag.
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar