AXTRI 2021 om litt er kaffen klar

Fjellgeiter en fredagskveld foran hytte 11 og 12 på Lunde Camping i Aurland.

Kaffen var det reneste vann denne morgenen. Ikke bare tynn eller lysebrun, sånn som du kanskje har fått den hos en bestemor som er vant til å spare litt på fødevarene. Kaffen var gjennomsiktig. Blanc du blanc. Rent vann. Varmt rett nok, men likevel ublandet vann fra Aurland vassverk. Jeg hadde fylt kaffetrakteren med friskt vann, satt i kaffefilter, satt stikkontakten i veggen og trykket på den oransje på-knappen sånn at den begynte å lyse. Men det viktigste manglet: 250 g Filtermalt Green World økologisk kaffe fra SPAR Aurland sto fremdeles uåpnet innerst ved veggen på den smale kjøkkenbenken.

Klokken var om lag ti på sju lørdag morgen 14. august. En halv time seinere skulle jeg sykle den lille kilometeren langs elva fra Lunde camping, forbi skolen og idrettshallen, forbi SPAR Aurland og Vangsgaarden Gjestgiveri, og ned til «Laguna Beach», den kunstige badestranden ved Aurlandsvangen. Starten skulle gå klokken åtte.

Det er femte gang jeg er i Aurland for å være med på AXTRI, så jeg må vel regne meg som veteran. Men kaffen har lett for å gå galt når den må lages på ukjent utstyr på et campinghyttekjøkken, rett før en åttetimers triatlonkonkurranse. Ett år gikk jeg til det skrittet at jeg spurte etter koffeintabletter i SPAR Aurland for å dekke koffeinbehovet før start. SPAR Aurland har et litt utvidet apotekvaresortiment siden nærmeste apotek er i Lærdal eller på Voss. Da lærte jeg at koffeintabletter er noe normale mennesker bruker for eksempel for å dempe menstruasjonssmerter.

Det er ikke uvanlig å si at langdistansetriatlon er en spise- og drikkekonkurranse. Det er bare halve sannheten. Triatlon er en logistikkonkurranse. Det handler om å ha tenkt gjennom hele løpet på forhånd, og ha plassert det du tror du trenger – ikke bare mat og drikke – i depotene T1 og T2 (skiftesonene). For Bjarte som debuterte på AXTRI, krevde tenkingen på løpet så mye energi at han ikke fikk blund på øynene natten før løpet. Selv jeg, veteranen, våknet midt på natten, og fikk ikke sove igjen før jeg hadde spolt gjennom hele løpet for mitt indre øye. Logistikkarbeidet er kort sagt så krevende at det lett kan gå ut over morgenkaffen, men veteraner vet dette, og gjør unna pakkingen før de reiser hjemmefra.

Ja, kanskje bortsett fra akkurat det med å blande drikke til turen. Det er en stund siden jeg trodde at sportsdrikk i pulverform fra et internasjonalt næringskonsern var en del av det som skulle gjøre meg til en stor idrettsmann. Derfor satser jeg på blåbærsaft fra Lerum i Sogn, som jeg blander med halvannen liter mineralfritt Sprudlevann fra Coop. Og saltfritt. De kaster ikke vekk tid med å blande salt i vannet hos Coop. Det får klare seg med kullsyren.

Men arrangøren hadde en liten tilleggsutfordring på lur for alle. En liten felle rett og slett: En forsinkelse i en forsendelse fra RaceTracker (tidtakerorganisasjonen), gjorde at ingen fikk tidtakerbrikke, klistremerker til sykkel, hjelm og depotsekker, og startnummer kvelden i forveien, sånn som det er vanlig. Når dette er på plass kvelden i forveien, kan man jo få ordnet ting før morgenkaffen og drikkeblandingen, og få ryddet unna misforståelser som at tidtakerbrikken ikke er noe plastikkskrot som noen har mistet oppi konvolutten. Den skal festet i borrelåsen som igjen skal festes rundt beinet. Kanskje Bjarte hadde sovet bedre om han hadde visst dette. Eller kanskje arrangøren hadde blitt spart for nødtelefoner fra Bjartes familie. I et par timer var Bjarte forsvunnet fra jordens overflate, og dukket ikke opp i monitor før han kom til Erdal.

En brystsvømmer vasser ut av Aurlandsfjorden.

Svart badehette og sikkerhetsnåler

Alt merkeutstyret var altså plassert i en duggvåt konvolutt i kassen i T1. Alt bortsett fra et par vesentlige ting.

Det ene var badehetten. I AXTRI kan du få badehette i fem forskjellige farger, alt etter evner og ambisjoner: svart, rød, blå, grønn eller hvit. Normalt har det vært sånn at du får farge etter hvor fort du oppgir at du kan svømme, og har du svart hette får du starte først, og svømmer raskest. Jeg har flere røde AXTRI-hetter. Så da jeg meldte meg på 2020-løpet (som ble avlyst og flyttet til 2021) og var inne i en riktig god utvikling på svømmingen min, valgte jeg raskeste svømmegruppe: under 30 minutter på de 1900 meterne. Jeg visste godt at det ville gi meg en ettertraktet svart badehette i goodiebagen min. Og så ville jeg slippe å sloss med brystsvømmere for å komme ut åpningen i lagunen.

Problemet var at det satt to greie jenter og registrerte deltakere og delte ut badehetter i Aurlandshallen på fredagskvelden. Og jentene var så greie, og syntes det var så fint med folk som oppga at de kunne svømme den 1900 meter lange fjordetappen på bare 35 minutter at de alle sammen kunne få velge seg en svart badehette om de gjerne ville. Og det ville de gjerne. Alle sammen. Så da jeg og Alexander kom inn i Aurlandshallen litt før sju, etter i tre samfulle timer, mer eller mindre ufrivillig, å ha fylt ørene med britisk, orgelbasert progrock, hele den lange veien fra Bergen, var alle de svarte badehettene vekke. Men vi kunne gjerne få en grønn. De hadde hvite også, sånne med «over 10 hours» i store bokstaver på ene siden. Vi tok en grønn hver.

Lørdag morgen, etter at de fleste var dratt hjem, kom det fremdeles vassende brystsvømmere ut av Aurlandsfjorden ikledd svarte badehetter. En av dem var Lars.

Den andre tingen som manglet i de duggvåte konvoluttene i T1 var sikkerhetsnåler. Det var ingen sikkerhetsnåler der. Jeg spurte naboen. Han trakk på skuldrene. For de fleste triatleter er ikke sikkerhetsnåler et problem. De fleste triatleter har brukt penger, kanskje en hundrelapp, på å skaffe seg såkalte triatlonbelter med logo og spesialdesignede strikker og plastikknotter til å feste startnummeret rundt livet. Bak på sykkel, foran på løp.

Manglende sikkerhetsnåler byr heller ikke på problemer for løpere flest. De fleste løpere har baderomsskuffene fulle av sikkerhetsnåler, festet sirlig sammen fire og fire. Alle løpsarrangører deler ut sikkerhetsnåler til alle som vil ha. Sykkelrittarrangører likeså. Jeg er jo som sagt en slags veteran, kanskje til og med litt old school. Vel, faktisk er jeg så old school og gniten at jeg klipper strikken av et par utgåtte boxershorts, og fester startnummeret med sikkerhetsnåler i strikken når jeg deltar på triatlon. Det er helt gratis. Hvis jeg bare husker å ta sikkerhetsnålene med hjemmefra, er det også miljøvennlig. Gjenbruk.

Men denne gangen hadde jeg ikke tatt med meg sikkerhetsnåler, og det var heller ingen sikkerhetsnåler i den duggvåte konvolutten, uansett hvor mye jeg snudde og vendte på den. Så der sto jeg på morgenkvisten med en snau halvtime til start, mens jeg fomlet med å få sykkelstickeren løs fra det duggvåte limarket, og funderte på hvordan jeg kunne få festet startnummeret til buksestrikken min uten sikkerhetsnåler. Jeg gjorde et forsøk med hjelmklistremerkene. Jeg endevendte konvolutten en gang til. Så la jeg det hele fra meg, og begynte kampen med å få på meg våtdrakten. Det viktigste er tross alt den elektroniske brikken som skal festes rundt ankelen med en borrelås. Sånn at man kan finnes i verden.

«Kan du få tak i noen sikkerhetsnåler, og legge denne i T2,» skrek jeg til support-Linda som ante fred og ingen fare, og sto der og prøvde å fotografere fjellgeiter som kom syklende ut fra T1. Nå var det meg. Linda sto igjen med en buksestrikk og et sammenkrøllet startnummer, overklistret med nummerlapper.

Lav sone 3

Var det ved 300 metersmerket Lars passerte meg? Jeg husker ikke lenger. Det var uansett altfor tidlig. Jeg lot ham kjøre. Jeg hadde bestemt meg for å kjøre på puls, i lav sone 3. Akkurat som Lars, bare at Lars sin lav sone 3 av en eller annen grunn gir høyere fart enn min lav sone 3.

Jeg er veteran, og veteraner lærer av sine feil. Hver gang jeg har vært med på AXTRI, har jeg kjørt fra Aurland til Nalfarhøgdi i sone 4, jeg har kostet over fjellplatået og styrtet meg ned til Erdal full av adrenalin. Men så snart jeg har snudd i Erdal, har det vært umulig å få opp turtallet igjen. Returen over fjellet har vært tung. Så i år ville jeg sykle hele turen i lav sone 3. Løpesone 3, altså. Det fikk ta den tiden det tok. Og da fikk jeg sykle med Elise som syklet på Watt.

Elise holdt et pent og jevnt tempo, men på toppen stoppet hun for å ta på seg jakke. Jeg hadde løpevest på, og i løpevesten var det en regnjakke. Jeg nøyde meg likevel med å trekke de løse ullermene opp over albuene, og så aldri Elise igjen.

Selv om jeg er veteran, er jeg ingen akrobat på sykkelen. Jeg må stoppe for å ta på jakke. Å stoppe for å ta på jakke var omtrent like aktuelt som å stoppe bilen for å skifte musikk på Spotify på vei til Aurland. Da Soft Machines Third, det klassiske dobbeltalbumet med forvrengte orgelkomposisjoner og frenetiske saxofonsoloer som det hele startet med, gled over i Spotifys radiomodus, var det til tider tungt å leve med. Man hører ikke frivillig på Jean-Luc Ponty, Caravan eller Gentle Giant. Men vi holdt ut, Alexander og jeg. Og Alexander hadde fått valget, og kjekt sagt at han til og med hørte på country. Det kan hende han angrer på det.

Som veteran har jeg opplevd kulde på sykkelsetet før, og nådd fjorden ved Erdal eller Aurland underkjølt, skjelvende av kulde og med blåfrosne fingre som holder på å falle av. Så denne gangen hadde jeg kledd meg enda litt lettere enn før: ingen kompresjonsstrømper på leggene, og på overkroppen hadde jeg bare tri-singleten som var gjennomvåt etter svømmingen. Men så hadde jeg altså tatt med meg løpevesten på sykkelturen, og i løpevesten hadde jeg tross alt regnjakken.

Jeg var definitivt dagens mest lettkledde i det kalde regnet over Aurlandsfjellet. Og jeg angret da jeg nådde fjorden i Erdal. Men trass i angeren, tok jeg akkurat det samme valget da veien bikket over kanten mot Aurland to timer seinere. Jeg hadde tross alt kjørt inn noen syklister over fjellet, og kunne ikke bare stoppe og fikle med en regnjakke og la dem kjøre fra meg.

Varmen ved fjorden svikter heldigvis aldri, og mot Vassbygdi er det slak motbakke. Så da jeg kom til T2 hadde jeg sluttet å skjelve, og jeg hadde fått følelsen tilbake i den døde fingeren. Til gjengjeld hadde ryggen vokst seg til et større problem. Ryggen hadde kort sagt stivnet i vinkel etter min lengste sykkeltur siden AXTRI i 2017. Hvis du spør meg hvordan jeg klarte å bruke så uendelig mange minutter i T2, fem for å være presis, så er det ikke usannsynlig at jeg kommer til å skylde på ryggen. Det tar for eksempel litt tid å skifte sko når ryggen er skrudd fast i vinkel.

Ferdig. Fremdeles lettkledd.

En gammel krok

Det finnes et videoopptak av en gammel krok som rasker til seg noe greier fra godtebordet i T2. Han rører merkelig nok ikke pappkrusene med kola som er satt fram. Han er bare interessert i energibarene, forlater boden, men ombestemmer seg og rasker med seg flere av de oppskårne barene. Grunnen til at han ikke er interessert i kola på dette tidspunktet, er at han nettopp har tømt en full halvliters sykkelflaske med blåbærsaft oppblandet med mineral- og saltfritt Sprudlevann fra Coop. Grunnen til at han bruker tid på godtebordet i det hele tatt, er at han kun har spist én av de 8 hjemmebakte energibarene han slepte med seg over Aurlandsfjellet og tilbake. I bakgrunnen høres klukklatteren til videofotografen, som om hun ser på en fyllik som sliter med å reise seg etter et fall. Gamlingen stavrer seg ut av skiftesonen i retning Aurlandsdalen. Han gjør et forsøk på å springe, men gir raskt opp. Han går. Eller rettere, stavrer.

Gamlingen går til asfalten tar slutt på en bakketopp der folk som vil gå turen opp Aurlandsdalen parkerer bilene sine. Han fortsetter innover grusveien, og etter en stund, et par kilometer etter at han begynte å gå, slår han om i en slags lunting. Det virker. Han løper på et vis. Men om ikke lenge begynner motbakkene, og han slår over i gange igjen. Det er nok tross alt det beste.

Gamlingen er meg. På dette tidspunktet er det klart at jeg må perse opp Aurlandsdalen for å komme under 8 timer. Jeg setter den ene foten foran den andre, og presser pulsen oppover mot toppen av sone 2. Kanskje vil det løsne? Ved stidelet til Bjørnstigen mellom Sinjarheim og Nesbø halvannen time seinere, er det klart at en tid under 8 timer er avhengig av mirakler. Jeg vet at det for meg normalt er en time til mål derfra, og jeg har mindre enn en time til rådighet. Det begynner å regne. Jeg tar på regnjakken.

Men jeg har fremdeles et mål som ikke er tapt. Ja, jeg har vel to, og det andre er å ikke bli løpt inn av Caroline, den eneste fjellgeiten som fremdeles ligger bak meg og som er troende til å løpe Aurlandsdalene fortere enn meg. Men det første målet er å fullføre AXTRI uten kramper. Jeg har hatt krampeanfall som kan knuse fjell til småstein hver eneste gang jeg har deltatt:

–         2012: krampe i høyreleggen under svømmingen, påle gjennom venstrelåret litt forbi Sinjarheim 

–         2013: krampe i begge bein under svømmingen

–         2015: krampe i begge bein i Nesbøgaldene

–         2017: krampe i første motbakke etter at løpingen startet

Men det er ikke gratis å unngå krampe. Det krever små skritt, uten høye beinløft, jevne bevegelser, ingen spenstige hopp, alltid velge den lengste og slakeste stien fremfor den bratte, direkte veien. Og det krever påfyll av drikke. Softflaskene i løpevesten med blåbærsaft og Sprudle holder på å sprekke, og idet jeg biter over munnstykket for å drikke, får jeg en eksplosjon av kullsyregass rett opp i nesen. Det er som å spise wasabi. Og dette må jeg åpenbart gjennom hver gang jeg kommer i tanker om at jeg må drikke. For etter å ha fått i meg en munnfull gass, fulgt av en munnfull musserende blåbærsaft, fylles åpenbart flaskene igjen av gass der de henger og dingler som to slappe bryst, foran på løpevesten.

Det er overraskende mye drikke igjen i flaskene nå etter løpet. De ligger her som to steikeklare, blålilla reinsdyrfileter. Men jeg må ha fått i meg litt gass. For jeg kom i mål uten krampe, tømte fire pappkrus med kola og spiste tre saltstenger. Jeg hadde Bjarte med meg i bilen ned til Lunde Camping, for Alexander hadde rømt med Lorentz. Vi spilte Real Ones på Spotify. Bilturen tar bare en halvtime.

Resultater: https://racetracker.no/events/2021/axtri/#1_4D4109

–       Min svømming: https://www.strava.com/activities/5791515035

–       Min sykkeltur: https://www.strava.com/activities/5791515404

–       Mitt løp: https://www.strava.com/activities/5791515362