AXTRI 2021 om litt er kaffen klar

Fjellgeiter en fredagskveld foran hytte 11 og 12 på Lunde Camping i Aurland.

Kaffen var det reneste vann denne morgenen. Ikke bare tynn eller lysebrun, sånn som du kanskje har fått den hos en bestemor som er vant til å spare litt på fødevarene. Kaffen var gjennomsiktig. Blanc du blanc. Rent vann. Varmt rett nok, men likevel ublandet vann fra Aurland vassverk. Jeg hadde fylt kaffetrakteren med friskt vann, satt i kaffefilter, satt stikkontakten i veggen og trykket på den oransje på-knappen sånn at den begynte å lyse. Men det viktigste manglet: 250 g Filtermalt Green World økologisk kaffe fra SPAR Aurland sto fremdeles uåpnet innerst ved veggen på den smale kjøkkenbenken.

Klokken var om lag ti på sju lørdag morgen 14. august. En halv time seinere skulle jeg sykle den lille kilometeren langs elva fra Lunde camping, forbi skolen og idrettshallen, forbi SPAR Aurland og Vangsgaarden Gjestgiveri, og ned til «Laguna Beach», den kunstige badestranden ved Aurlandsvangen. Starten skulle gå klokken åtte.

Det er femte gang jeg er i Aurland for å være med på AXTRI, så jeg må vel regne meg som veteran. Men kaffen har lett for å gå galt når den må lages på ukjent utstyr på et campinghyttekjøkken, rett før en åttetimers triatlonkonkurranse. Ett år gikk jeg til det skrittet at jeg spurte etter koffeintabletter i SPAR Aurland for å dekke koffeinbehovet før start. SPAR Aurland har et litt utvidet apotekvaresortiment siden nærmeste apotek er i Lærdal eller på Voss. Da lærte jeg at koffeintabletter er noe normale mennesker bruker for eksempel for å dempe menstruasjonssmerter.

Det er ikke uvanlig å si at langdistansetriatlon er en spise- og drikkekonkurranse. Det er bare halve sannheten. Triatlon er en logistikkonkurranse. Det handler om å ha tenkt gjennom hele løpet på forhånd, og ha plassert det du tror du trenger – ikke bare mat og drikke – i depotene T1 og T2 (skiftesonene). For Bjarte som debuterte på AXTRI, krevde tenkingen på løpet så mye energi at han ikke fikk blund på øynene natten før løpet. Selv jeg, veteranen, våknet midt på natten, og fikk ikke sove igjen før jeg hadde spolt gjennom hele løpet for mitt indre øye. Logistikkarbeidet er kort sagt så krevende at det lett kan gå ut over morgenkaffen, men veteraner vet dette, og gjør unna pakkingen før de reiser hjemmefra.

Ja, kanskje bortsett fra akkurat det med å blande drikke til turen. Det er en stund siden jeg trodde at sportsdrikk i pulverform fra et internasjonalt næringskonsern var en del av det som skulle gjøre meg til en stor idrettsmann. Derfor satser jeg på blåbærsaft fra Lerum i Sogn, som jeg blander med halvannen liter mineralfritt Sprudlevann fra Coop. Og saltfritt. De kaster ikke vekk tid med å blande salt i vannet hos Coop. Det får klare seg med kullsyren.

Men arrangøren hadde en liten tilleggsutfordring på lur for alle. En liten felle rett og slett: En forsinkelse i en forsendelse fra RaceTracker (tidtakerorganisasjonen), gjorde at ingen fikk tidtakerbrikke, klistremerker til sykkel, hjelm og depotsekker, og startnummer kvelden i forveien, sånn som det er vanlig. Når dette er på plass kvelden i forveien, kan man jo få ordnet ting før morgenkaffen og drikkeblandingen, og få ryddet unna misforståelser som at tidtakerbrikken ikke er noe plastikkskrot som noen har mistet oppi konvolutten. Den skal festet i borrelåsen som igjen skal festes rundt beinet. Kanskje Bjarte hadde sovet bedre om han hadde visst dette. Eller kanskje arrangøren hadde blitt spart for nødtelefoner fra Bjartes familie. I et par timer var Bjarte forsvunnet fra jordens overflate, og dukket ikke opp i monitor før han kom til Erdal.

En brystsvømmer vasser ut av Aurlandsfjorden.

Svart badehette og sikkerhetsnåler

Alt merkeutstyret var altså plassert i en duggvåt konvolutt i kassen i T1. Alt bortsett fra et par vesentlige ting.

Det ene var badehetten. I AXTRI kan du få badehette i fem forskjellige farger, alt etter evner og ambisjoner: svart, rød, blå, grønn eller hvit. Normalt har det vært sånn at du får farge etter hvor fort du oppgir at du kan svømme, og har du svart hette får du starte først, og svømmer raskest. Jeg har flere røde AXTRI-hetter. Så da jeg meldte meg på 2020-løpet (som ble avlyst og flyttet til 2021) og var inne i en riktig god utvikling på svømmingen min, valgte jeg raskeste svømmegruppe: under 30 minutter på de 1900 meterne. Jeg visste godt at det ville gi meg en ettertraktet svart badehette i goodiebagen min. Og så ville jeg slippe å sloss med brystsvømmere for å komme ut åpningen i lagunen.

Problemet var at det satt to greie jenter og registrerte deltakere og delte ut badehetter i Aurlandshallen på fredagskvelden. Og jentene var så greie, og syntes det var så fint med folk som oppga at de kunne svømme den 1900 meter lange fjordetappen på bare 35 minutter at de alle sammen kunne få velge seg en svart badehette om de gjerne ville. Og det ville de gjerne. Alle sammen. Så da jeg og Alexander kom inn i Aurlandshallen litt før sju, etter i tre samfulle timer, mer eller mindre ufrivillig, å ha fylt ørene med britisk, orgelbasert progrock, hele den lange veien fra Bergen, var alle de svarte badehettene vekke. Men vi kunne gjerne få en grønn. De hadde hvite også, sånne med «over 10 hours» i store bokstaver på ene siden. Vi tok en grønn hver.

Lørdag morgen, etter at de fleste var dratt hjem, kom det fremdeles vassende brystsvømmere ut av Aurlandsfjorden ikledd svarte badehetter. En av dem var Lars.

Den andre tingen som manglet i de duggvåte konvoluttene i T1 var sikkerhetsnåler. Det var ingen sikkerhetsnåler der. Jeg spurte naboen. Han trakk på skuldrene. For de fleste triatleter er ikke sikkerhetsnåler et problem. De fleste triatleter har brukt penger, kanskje en hundrelapp, på å skaffe seg såkalte triatlonbelter med logo og spesialdesignede strikker og plastikknotter til å feste startnummeret rundt livet. Bak på sykkel, foran på løp.

Manglende sikkerhetsnåler byr heller ikke på problemer for løpere flest. De fleste løpere har baderomsskuffene fulle av sikkerhetsnåler, festet sirlig sammen fire og fire. Alle løpsarrangører deler ut sikkerhetsnåler til alle som vil ha. Sykkelrittarrangører likeså. Jeg er jo som sagt en slags veteran, kanskje til og med litt old school. Vel, faktisk er jeg så old school og gniten at jeg klipper strikken av et par utgåtte boxershorts, og fester startnummeret med sikkerhetsnåler i strikken når jeg deltar på triatlon. Det er helt gratis. Hvis jeg bare husker å ta sikkerhetsnålene med hjemmefra, er det også miljøvennlig. Gjenbruk.

Men denne gangen hadde jeg ikke tatt med meg sikkerhetsnåler, og det var heller ingen sikkerhetsnåler i den duggvåte konvolutten, uansett hvor mye jeg snudde og vendte på den. Så der sto jeg på morgenkvisten med en snau halvtime til start, mens jeg fomlet med å få sykkelstickeren løs fra det duggvåte limarket, og funderte på hvordan jeg kunne få festet startnummeret til buksestrikken min uten sikkerhetsnåler. Jeg gjorde et forsøk med hjelmklistremerkene. Jeg endevendte konvolutten en gang til. Så la jeg det hele fra meg, og begynte kampen med å få på meg våtdrakten. Det viktigste er tross alt den elektroniske brikken som skal festes rundt ankelen med en borrelås. Sånn at man kan finnes i verden.

«Kan du få tak i noen sikkerhetsnåler, og legge denne i T2,» skrek jeg til support-Linda som ante fred og ingen fare, og sto der og prøvde å fotografere fjellgeiter som kom syklende ut fra T1. Nå var det meg. Linda sto igjen med en buksestrikk og et sammenkrøllet startnummer, overklistret med nummerlapper.

Lav sone 3

Var det ved 300 metersmerket Lars passerte meg? Jeg husker ikke lenger. Det var uansett altfor tidlig. Jeg lot ham kjøre. Jeg hadde bestemt meg for å kjøre på puls, i lav sone 3. Akkurat som Lars, bare at Lars sin lav sone 3 av en eller annen grunn gir høyere fart enn min lav sone 3.

Jeg er veteran, og veteraner lærer av sine feil. Hver gang jeg har vært med på AXTRI, har jeg kjørt fra Aurland til Nalfarhøgdi i sone 4, jeg har kostet over fjellplatået og styrtet meg ned til Erdal full av adrenalin. Men så snart jeg har snudd i Erdal, har det vært umulig å få opp turtallet igjen. Returen over fjellet har vært tung. Så i år ville jeg sykle hele turen i lav sone 3. Løpesone 3, altså. Det fikk ta den tiden det tok. Og da fikk jeg sykle med Elise som syklet på Watt.

Elise holdt et pent og jevnt tempo, men på toppen stoppet hun for å ta på seg jakke. Jeg hadde løpevest på, og i løpevesten var det en regnjakke. Jeg nøyde meg likevel med å trekke de løse ullermene opp over albuene, og så aldri Elise igjen.

Selv om jeg er veteran, er jeg ingen akrobat på sykkelen. Jeg må stoppe for å ta på jakke. Å stoppe for å ta på jakke var omtrent like aktuelt som å stoppe bilen for å skifte musikk på Spotify på vei til Aurland. Da Soft Machines Third, det klassiske dobbeltalbumet med forvrengte orgelkomposisjoner og frenetiske saxofonsoloer som det hele startet med, gled over i Spotifys radiomodus, var det til tider tungt å leve med. Man hører ikke frivillig på Jean-Luc Ponty, Caravan eller Gentle Giant. Men vi holdt ut, Alexander og jeg. Og Alexander hadde fått valget, og kjekt sagt at han til og med hørte på country. Det kan hende han angrer på det.

Som veteran har jeg opplevd kulde på sykkelsetet før, og nådd fjorden ved Erdal eller Aurland underkjølt, skjelvende av kulde og med blåfrosne fingre som holder på å falle av. Så denne gangen hadde jeg kledd meg enda litt lettere enn før: ingen kompresjonsstrømper på leggene, og på overkroppen hadde jeg bare tri-singleten som var gjennomvåt etter svømmingen. Men så hadde jeg altså tatt med meg løpevesten på sykkelturen, og i løpevesten hadde jeg tross alt regnjakken.

Jeg var definitivt dagens mest lettkledde i det kalde regnet over Aurlandsfjellet. Og jeg angret da jeg nådde fjorden i Erdal. Men trass i angeren, tok jeg akkurat det samme valget da veien bikket over kanten mot Aurland to timer seinere. Jeg hadde tross alt kjørt inn noen syklister over fjellet, og kunne ikke bare stoppe og fikle med en regnjakke og la dem kjøre fra meg.

Varmen ved fjorden svikter heldigvis aldri, og mot Vassbygdi er det slak motbakke. Så da jeg kom til T2 hadde jeg sluttet å skjelve, og jeg hadde fått følelsen tilbake i den døde fingeren. Til gjengjeld hadde ryggen vokst seg til et større problem. Ryggen hadde kort sagt stivnet i vinkel etter min lengste sykkeltur siden AXTRI i 2017. Hvis du spør meg hvordan jeg klarte å bruke så uendelig mange minutter i T2, fem for å være presis, så er det ikke usannsynlig at jeg kommer til å skylde på ryggen. Det tar for eksempel litt tid å skifte sko når ryggen er skrudd fast i vinkel.

Ferdig. Fremdeles lettkledd.

En gammel krok

Det finnes et videoopptak av en gammel krok som rasker til seg noe greier fra godtebordet i T2. Han rører merkelig nok ikke pappkrusene med kola som er satt fram. Han er bare interessert i energibarene, forlater boden, men ombestemmer seg og rasker med seg flere av de oppskårne barene. Grunnen til at han ikke er interessert i kola på dette tidspunktet, er at han nettopp har tømt en full halvliters sykkelflaske med blåbærsaft oppblandet med mineral- og saltfritt Sprudlevann fra Coop. Grunnen til at han bruker tid på godtebordet i det hele tatt, er at han kun har spist én av de 8 hjemmebakte energibarene han slepte med seg over Aurlandsfjellet og tilbake. I bakgrunnen høres klukklatteren til videofotografen, som om hun ser på en fyllik som sliter med å reise seg etter et fall. Gamlingen stavrer seg ut av skiftesonen i retning Aurlandsdalen. Han gjør et forsøk på å springe, men gir raskt opp. Han går. Eller rettere, stavrer.

Gamlingen går til asfalten tar slutt på en bakketopp der folk som vil gå turen opp Aurlandsdalen parkerer bilene sine. Han fortsetter innover grusveien, og etter en stund, et par kilometer etter at han begynte å gå, slår han om i en slags lunting. Det virker. Han løper på et vis. Men om ikke lenge begynner motbakkene, og han slår over i gange igjen. Det er nok tross alt det beste.

Gamlingen er meg. På dette tidspunktet er det klart at jeg må perse opp Aurlandsdalen for å komme under 8 timer. Jeg setter den ene foten foran den andre, og presser pulsen oppover mot toppen av sone 2. Kanskje vil det løsne? Ved stidelet til Bjørnstigen mellom Sinjarheim og Nesbø halvannen time seinere, er det klart at en tid under 8 timer er avhengig av mirakler. Jeg vet at det for meg normalt er en time til mål derfra, og jeg har mindre enn en time til rådighet. Det begynner å regne. Jeg tar på regnjakken.

Men jeg har fremdeles et mål som ikke er tapt. Ja, jeg har vel to, og det andre er å ikke bli løpt inn av Caroline, den eneste fjellgeiten som fremdeles ligger bak meg og som er troende til å løpe Aurlandsdalene fortere enn meg. Men det første målet er å fullføre AXTRI uten kramper. Jeg har hatt krampeanfall som kan knuse fjell til småstein hver eneste gang jeg har deltatt:

–         2012: krampe i høyreleggen under svømmingen, påle gjennom venstrelåret litt forbi Sinjarheim 

–         2013: krampe i begge bein under svømmingen

–         2015: krampe i begge bein i Nesbøgaldene

–         2017: krampe i første motbakke etter at løpingen startet

Men det er ikke gratis å unngå krampe. Det krever små skritt, uten høye beinløft, jevne bevegelser, ingen spenstige hopp, alltid velge den lengste og slakeste stien fremfor den bratte, direkte veien. Og det krever påfyll av drikke. Softflaskene i løpevesten med blåbærsaft og Sprudle holder på å sprekke, og idet jeg biter over munnstykket for å drikke, får jeg en eksplosjon av kullsyregass rett opp i nesen. Det er som å spise wasabi. Og dette må jeg åpenbart gjennom hver gang jeg kommer i tanker om at jeg må drikke. For etter å ha fått i meg en munnfull gass, fulgt av en munnfull musserende blåbærsaft, fylles åpenbart flaskene igjen av gass der de henger og dingler som to slappe bryst, foran på løpevesten.

Det er overraskende mye drikke igjen i flaskene nå etter løpet. De ligger her som to steikeklare, blålilla reinsdyrfileter. Men jeg må ha fått i meg litt gass. For jeg kom i mål uten krampe, tømte fire pappkrus med kola og spiste tre saltstenger. Jeg hadde Bjarte med meg i bilen ned til Lunde Camping, for Alexander hadde rømt med Lorentz. Vi spilte Real Ones på Spotify. Bilturen tar bare en halvtime.

Resultater: https://racetracker.no/events/2021/axtri/#1_4D4109

–       Min svømming: https://www.strava.com/activities/5791515035

–       Min sykkeltur: https://www.strava.com/activities/5791515404

–       Mitt løp: https://www.strava.com/activities/5791515362

AXTRI 2017, Brrrrrrrr!

Brrrrrrrrrr!

Det uler faretruende fra et eller annet sted mellom meg og veien. Det høres ut som framhjulet. Er hjullageret ødelagt? Kommer sykkelen til å bryte sammen under meg?

Hjulene har på dette tidspunktet – like over toppen av Nalfarhøgdi, 1298 meter over havet – kjørt nøyaktig 2223 og en halv kilometer, og hjulene har slitt ut nøyaktig ett par dekk. Og nå har jeg altså bikket den første stigningen opp fra Aurland, kjenner den våte vinden i ryggen, og sykkelen begynner å ule som et uvær.

Sykkelen er så god som ny. Nesten alt av bevegelige deler er nye på den seks år gamle aluminiumsramma fra Canyon: tannhjul, kjede, kranklager, girwire, bremseklosser – og hjulene er kun ett år gamle. Jeg skiftet fabrikkdekkene Mavic Yksion Pro til Conti 4000s II et par dager før avreise til Aurland, rett og slett fordi jeg, værmeldingen tatt i betraktning, ikke turde å løpe an på utforkjøring i 80 km/t på regnvåte veier med dekk jeg ikke kunne stole hundre prosent på. Men sykkelen uler sårt – med det samme jeg begynner å kjøre utfor.

Denne gangen skal jeg ha rød trøye. Jeg skal fullføre Aurlandsfjellet Xtreme Triathlon 2017 på under åtte timer. Jeg har grønn trøye (under ti timer), to blå trøyer (under ni timer), og nå vil jeg ha rød.

For to år siden var jeg et drøyt krampeanfall og åtte minutter fra åttetimersgrensen. Gangen før der manglet jeg ni. Vinteren 2015 hadde jeg kun trent på løping, og med få unntak (blant annet et ultraløp, Lysefjorden inn) bare løpt på vei. Jeg hadde svømt litt også, men min gamle paradegren, syklingen, hadde jeg totalt forsømt. Jeg hadde ikke engang syklet til Voss. Resultatet ble deretter: jeg svømte bra, syklet dårlig, og hadde et fint løp, rent bortsett fra at mangelen på terrengtrening altså premierte meg med en lengre krampepause i Nesbøgaldene, 20 minutter før mål.

Klok av skade (og av erfaringen fra 2016, da jeg ikke lenger fikk den ventede maraton-effekten av long slow distance) hadde jeg i år kombinert løping og sykling hele vinteren, dels for å få hvilt bedre, og dermed få mer kvalitet i løpeøktene – ikke bare mengde – dels for rett og slett å få litt relevant sykkeltrening. Jeg fant opp «Klatreruta» som en vei til jobb. Sykkelveien min til jobb er normalt 11 km, men Klatreruta er vel 20 kilometer med om lag 500 høydemeter over Munkebotn, Skansemyren og Sollien, tidvis utvidet med Fløyen, Landåsfjellet og Birkelundstoppen – på det meste vel 30 km og 800 høydemeter på morgenkvisten. Jevnlig trening i både klatring og teknisk utforkjøring altså.

Klok av krampe, la jeg dessuten mye mer av løpingen på sti. Krampe kan stort sett kokes ned til at man gjør for mye av noe man ikke har trent på. For eksempel løpe i terreng når man bare har trent på asfalt. Når jeg er så heldig at jeg kan springe på sti mellom hjem og jobb, i hvert fall to tredjedeler på sti, bare ved å legge ruten litt østover fra den rette linjen, og i tillegg få om lag 600 høydemeter både opp over Rundemanen og ned igjen, ja da ligger forholdene bra til rette for AXTRI-trening.

Jammen hadde jeg ikke fått svømt litt også. Danmarksferie med morgenbad og kveldsbad omtrent hver eneste dag, gjør underverker for svømmingen. Kroppen lærer fort hva som virker, bare man svømmer ofte nok – ikke nødvendigvis så mye, bare man beveger seg i vann. Problemet med å trene svømming bare én gang i uka, er at kroppen ikke husker så godt at den klarer å forbedre seg fra forrige gang. Ikke mye i hvert fall. Så badeferie før AXTRI er verdens beste oppladning. I tillegg har jeg som prinsipp at det er viktig å oppleve at distansen ikke er lang. Så jeg svømmer alltid mer enn 1900 meter i basseng på mine ukentlige svømmeøkter gjennom vinteren.

Multiverktøy og gaffateip

Nalfarhøgdi ligger 15 km fra Aurland. Den mangler 2 meter på å ligge 1300 høydemeter over fjorden der 160 gummierte triatleter kaster seg oppå hverandre og lager en liten tsunami ut den trange åpningen i den kunstige lagunen i fjordbygda. Jeg har ikke kommet gjennom åpningen i moloen engang før en bar tå fra en fremmed kropp trenger seg inn mellom neseroten og kragen på svømmebrillen. Brillen fylles umiddelbart med vann. Jeg prøver å sette brillene på igjen flere ganger, men de bare fylles med vann igjen med det samme. Jeg ser ingenting når jeg stikker hodet over vann for å sikte, men under vann kan jeg i det minste se skum og føtter etter svømmere foran meg. Så jeg prøver å sikte etter føtter i stedet, og håpe at føttene jeg har funnet svømmer rett vei. Jeg er sikker på at jeg kunne svømt fortere, men jeg kan ikke svømme på må og få. Men 32 minutter på svømmingen er uansett bedre enn skjemaet mitt.

Jeg får synet igjen. Øystein Brun like bak. Foto: AXTRI

For jeg har laget meg skjema, nemlig. Skjema til 7 timer og 59 minutter. Ikke fordi jeg tror jeg kan gjøre stort hvis jeg henger etter, men fordi det er greit å vite hvordan jeg ligger an på utvalgte steder langs ruten. Jeg bruker ett minutt lenger enn planlagt i skiftesonen, men på Stegastein er jeg presis på skjema. På Nalfarhøgdi er jeg allerede 2-3 minutter foran. Dette lover bra i vått vær der det stadig mates sand og grus inn mellom bremseklosser og hjul. Av og til må jeg faktisk bremse litt i oppoverbakke for å rense felgene for knasende sand.

Her er skjemaet mitt. De to første kolonnene viser planen, de to lengst til høyre viser resultatet.

	Splittid	Klokkeslett	2017-Splittid	2017
Start		08:00		08:00
Svømming	00:33	08:33	00:32	08:32
T1	00:04	08:37	00:05	08:37
Aurland-Stegastein	00:38	09:15	00:38	09:15
Stegastein-Kvammadalselvi bro	00:24	09:39	00:22	09:37
Kvammadalselvi bro-Nalfarhøgdi (toppen)	00:18	09:57	00:18	09:55
Nalfarhøgdi-Flotevatnet (matstasjon)	00:19	10:16	00:22	10:17
Flotevatnet-Erdal	00:21	10:37	00:20	10:37
Erdal- 1. hårnålsving	00:23	11:00	00:25	11:02
1. hårnålsving-2. hårnålsving	00:21	11:21	00:21	11:23
2. hårnålsving-Vardahaugselvi bro	00:17	11:38	00:17	11:40
Vardahaugselvi bro-Flotevatnet	00:24	12:02	00:21	12:01
Flotvatnet-Nalfarhøgdi	00:36	12:38	00:36	12:37
Nalfarhøgdi-Aurland	00:20	12:58	00:22	12:59
Aurland-Vassbygdi	00:19	13:17	00:20	13:19
T2	00:04	13:21	00:03	13:22
Vassbygdi-Sinjarheimsgalden (1. bro)	00:43	14:04	00:41	14:03
Sinjarheimsgalden-Sinjarheim	00:15	14:19	00:15	14:18
Sinjarheim-Bjørnstigen stidele	00:37	14:56	00:38	14:56
Bjørnstigen-Tirtesva/Nesbø (stidele)	00:40	15:36	00:44	15:40
Tirtesva/Nesbø-Østerbø	00:23	15:59	00:23	16:03

Men så begynner sykkelen å ule. Og over platået gir jeg vekk all tiden jeg har spart opp. Det til tross for at jeg har den våte vinden i ryggen. Sykkelen uler faretruende i utforbakkene, og jeg klarer ikke finne ut av hva det er, men det holder opp når jeg begynner å trø. Så jeg begynner å trø hver gang sykkelen begynner å ule. Men jeg holder nok litt mye igjen i utforkjøringene. Jeg bremser, og mister tid.

Jarle Reistad er ikke uvøren med bremsene i utforkjøringene. Han kjører de 18 kilometerne ned til Erdal mer enn to minutter fortere enn meg. Det er så bratt der at du sjelden trenger å trø. Det er kort sagt hvor mye du bremser som avgjør hvor fort du kommer ned. Null energi brukt.

– Du skal jobbe jævlig hardt for å hente inn to minutter i motbakkene eller på flatene, sier han. Og det har han rett i. Jarle mener han kjører trygt. Han er ikke den som slipper mest fart på ned bakkene heller. Strava-rekorden på strekket er to minutter raskere enn Jarles tid.

Men det er ikke her jeg taper tid. Jeg bruker på sekundet like lang tid som jeg har gjort før, og ligger fremdeles et par minutter foran skjema på vendepunktet i Erdal, der jeg passerer som nummer 18 eller 19. Det er nesten uvirkelig at jeg ligger så godt an. Det har jeg aldri gjort før.

Men ved den første feristen stopper jeg for å plukke med meg slangen jeg mistet på vei ned. Den ligger midt i veien. Den var teipet under setet sammen med multiverktøyet, men verktøyet har nok tatt turen ut i de evige beitemarkene langs Erdalsveien. Multiverktøyet har verktøy til å fikse mindre problemer: umbrakonøkler og en kjedekutter. Kjedekutteren kunne for eksempel fikset sykkelen til Elisabeth, som måtte bryte ved matstasjonen etter et fall der girøret knakk.

– Du kunne gjort den om til singlespeedsykkel ved å kutte lengden på kjedet, foreslo Vetle etter rittet. Ingen av service-folkene på matstasjonen tenkte merkelig nok den tanken: at man stort sett bare trenger ett gir – det letteste – over Aurlandsfjellet.

Men jeg har ikke tid til å lete gjennom gresset langs Erdalsveien etter verktøyet, så jeg stapper slangen i baklommen, og setter meg på sykkelen igjen, i håp om at jeg verken trenger slange eller verktøy på vei over fjellet igjen. Jeg har tross alt fremdeles Lars bak meg. Fjellgeitenes bjellebukk er på triatlon for første gang, og jeg har et lite håp om at jeg endelig skal få gleden av å tukte ham igjen. Etter at Lars nedprioriterte syklingen til fordel for motbakkeløp, har våre veier bare møttes på byfjellene, og det har vært hans hjemmebane. AXTRI er min hjemmebane. Men det vakte litt bekymring at brystsvømmeren Lars var meldt opp av vannet allerede da jeg var på vei ut på sykkel

Rett etter feristen må jeg snu og stoppe enda en gang. Brillene falt ut av baklommen. Jeg har ikke brukt dem. I det våte været holder fluene seg vekk, og briller er bare bry. Men jeg vil ha dem med videre. Det er tross alt Tines jobbsykkelbriller jeg har lånt.

Og så kommer selvfølgelig Lars. Det er litt ergerlig at han tar meg igjen så raskt. Motbakkesykling har aldri vært Lars sin greie, men nå siger han fra meg som om han har knekket koden. I tur og orden passerer seks-sju andre. Men jeg bryr meg ikke. Lars kollapser sikkert i Aurlandsdalen. Han er ikke vant med å måtte jobbe så lenge. Vel? Og jeg skal bare ha rød trøye. Det er mål numero uno.

Ved tusenmetersmerket kommer første dame, Line Marie Langseth, forbi. Av en eller annen grunn er det det som skal til for at jeg får opp tempoet igjen. En rygg å henge på. Og på de trehundre siste høydemeterne vinner jeg plutselig tre minutter og er foran skjemaet mitt igjen. De kan bare begynne å finne frem den røde trøyen i målområdet. Størrelse M, takk.

For annen gang takker jeg høflig nei til flaske og mat på matstasjonen ved Flotevatnet. Jeg har fremdeles rikelig. Det er så mye vannkjøling over fjellet at behovet for påfyll er minimalt. Jeg girer opp på storeklingen når veien bikker utfor igjen, og trør for å slippe den infernalske ulingen. Så girer jeg ned på lilleklingen igjen. Det er nå vetlahelvetet starter.

Vetlahelvetet

Kjedet ramler av, og jeg tråkker det på igjen. Men nå glipper kjedet på hvert annet tråkk. Det er som om kjedet har fått en knekk – eller har det knekket noen tenner på kranken? Er det nå jeg skal bli stående og mangle multiverktøyet mitt? Det er likt over hele kransen, kanskje verst på de minste tannhjulene. Er det frinavet som nå er fylt med grus, og i ferd med å havarere?

Det er nok av bakker igjen tilbake til Nalfarhøgdi. Faktisk er de siste bakkene blant de bratteste på hele turen. Og jeg sitter på en sykkel som uler infernalsk i utforbakke, og som jeg dessuten må tråkke snilt og forsiktig på – jeg kan glemme å reise meg for å stå og tråkke – i redsel for at kjedet skal ryke eller noe, og jeg skal bli stående innpå fjellet uten verktøy, og i min altfor sparsomme garderobe.

For jeg fnøs av rushet etter lange hansker i Trimtex-boden etter informasjonsmøtet kvelden i forveien, og jeg valgte å IKKE ta med jakke over fjellet, bare vest. Så jeg sykler nå den lange veien tilbake over fjellet i våt motvind, i sykkelhansker uten fingre, med bare armer, lår og legger, og på toppen av det hele tvunget til å kjøre på lav puls, med lite muligheter for å hive mer ved på det innvendige bålet.

Litt lett kledd? Vending i Erdal. Jeg jobber for å fyre opp det innvendige bålet igjen. Det er mye drikke igjen. Foto: Linda Kvalvik

Jeg fryser. Og taper tid. Kanskje bare ett minutt over fjellet. Men da jeg begynner på utforkjøringen er jeg så kald at jeg er redd for å miste taket i styret. Jeg kjenner ikke hendene, men jeg klarer å klamre meg fast – og klarer å klemme inn bremsene. Så jeg kjører forsiktig. Best å ikke ha for stor fart når hendene slutter å virke. Og jeg fryser så jeg rister. Og da jeg endelig kommer ned til de tørre veiene i Aurland, ligger jeg ett minutt etter skjemaet mitt. Jeg bruker fire minutter mer enn jeg pleier på nedkjøringen. Jeg er lam i fingrene. Jeg klarer ikke å gire. Jeg prøver å bruke hele armen til å trykke på girhendlene. Og jeg hutrer og rister hele veien fra Aurland til Vassbygdi, mens jeg prøver å fyre opp det innvendige bålet med tunge tråkk på pedalene.

Hvis noen på dette tidspunktet hadde fortalt meg at nok er nok, så hadde jeg kanskje vært tilbøyelig til å være enig. Jeg drømte om sånne oppvarmede tepper som man pakkes inn i på operasjonssaler. Kanskje det hadde gjort seg med et lite uhell? En ambulanse? En liten tur innom en akuttmedisinsk avdeling? Men skiftesoner i ekstremtriatlon er fri for bekymrede familiemedlemmer med forløsende ord, og full av hjelpsomme arrangører som vet at ditt aller innerste ønske er å vinne over denne forferdelige situasjonen som du selv har kledd deg til, og at om du bare hjelpes avgårde på løpeturen, så ordner det seg.

– Du ska’ vel bare fyke av gårde du? Tre glass kola, og ingen tid å miste.

Jeg fikk varmen, jeg gjorde det. Og jeg sparte inn ett minutt i skiftesonen. Men med det samme jeg kommer inn i terrenget, etter to-tre kilometer, er det bråstopp. Ja, jeg vet at jeg har sagt at du bare får krampe når du gjør ting du ikke er trent til, og ja, jeg har sagt at dette er jeg trent til, men jeg får altså krampe. Nå igjen. Med det samme løpingen har startet. Først på innsiden av det ene låret, deretter på innsiden av det andre. Så når jeg endelig har fått strukket vekk krampen, må jeg bare stå et øyeblikk og ta meg inn igjen, finne fram flasken, drikke litt, og spise to av de hjemmebakte energibarene som fremdeles ligger sammenklistret bak i sykkeltrøyen.

Og så er det å prøve å finne en måte å gå på som ikke gir nye krampeanfall. Dette er et klassisk tilfelle for meg. Høye kneløft går ikke bra, utforbakke og flatmark går fint. Så det blir en slags sidelengs krabbegange. Og som Are minner meg om seinere: Å sprette på tærne med tilnærmet strake knær, går fint. Bare ikke steinene er for høye.

Det går ikke fort når du skal gå alle motbakker tilnærmet sidelengs. Men jeg kan ikke klage. Løpeetappen går akkurat så fort som jeg har planlagt. Og selv om pulsen ligger jevnt og lavt, så klarer jeg ikke løpe fortere. Sjekkpunkt for sjekkpunkt oppover Aurlandsdalen blir det mer og mer klart at de minuttene jeg har tapt, aldri vil kunne hentes inn igjen. Marginene er spist opp, og på siste timen drar jeg endatil på meg flere minutter. Jeg klynker og jamrer selvmedlidende de to siste kilometerne mot mål, og håper ingen hører meg. Det eneste som holder meg fra å legge meg ned, er tanken på at gressplenen etter målpassering nok er enda mye bedre å ligge på. Og tanken på den varme dusjen.

Jeg kom i mål på 8.04. Jeg vant klassen 50–59. Jeg fikk en sykkelveske i klassevinnerpremie. Jeg perset med fire minutter. Men det ble blå trøye.

Sliten. Veldig sliten. Og etterpå sto jeg en halvtime i chips- og sjokoladeskålene. Foto: Linda Kvalvik

Det verste av alt: Lars ikke bare slo meg. Han knuste ettertrykkelig alle mine forestillinger om at AXTRI skulle kunne være min greie. At Mats og Ørjans resultater fra 2015 skulle være blant det ypperste en fjellgeit kunne klare (om vi ser bort fra Maarten som sparer 10 minutter i skiftesonene, og Svein Arne som er innfødt sogning). Resultater det går an å slå. Men det ble ingen kollaps og gåtur fra Sinjarheim. Lars fosset opp dalen til 7.20 og en 14. plass totalt.

Nå skal han melde seg på Norseman. Jeg tror Norseman er min greie.

PS. Dagen etter løpet hentet jeg sykkelen i idrettshallen i Aurland. Kjedet gled jevnt og fint over tannhjulene. Tannhjulene i kransen så ut som om noen hadde skrapt i oljedriten med en skarp gjenstand, men alt fungerte som det skulle. Sykkelen oppfører seg fremdeles som om ingenting skulle ha skjedd. Men når jeg kommer over 50 km/t og slutter å trø, hender det noen ganger at jeg klarer å gjenskape den infernalske ulingen fra sykkelen...

Offisiell resultatliste: http://axtri.no/live-tracking.html#1_6EEB37

Svømming på Strava: https://www.strava.com/activities/1131903923

Sykkel på Strava: https://www.strava.com/activities/1131904235

Løping på Strava: https://www.strava.com/activities/1131904074