Brødre-duell over Vidden. 3. tagning

I dag var det duket for en ny nervepirrende brødre-duell over Vidden. Lars stilte ved Fløybanens nedre stasjon med nyervervet Camelbak + flunkandes nye terrengsko fra eliteavdelingen på sportsbutikken. Han hadde virkelig bestemt seg for å tukte min 1.plass i Golden Goat, avd Vidden! Jeg skulle etter beste evne prøve å forsvare plassen, og aller helst klemme til med en ny bestetid. Med andre ord mye på spill for begge, og kanskje ikke så rart det stort sett ble tomt tåkeprat i vognen på vei opp til Fløyen...

Nøyaktig klokken 14 startet klyvet opp mot Rundemanen (stoppeklokkene har en lei tendens til å stoppe, så det gjelder å passe tiden!). Jeg hadde forventet at Lars kom til å rykke fra allerede i første svingen, men så var det vist noe med en joggetur lørdag kveld som holdt ham igjen, eller som han sa det selv "Eg e redd eg kommer til å slite med strekk fra ræven og ned". Eller var det kanskje brodelig medynk som holdt ham igjen? I så fall holdt ikke den medynken lenger enn til Brushytten hvor han brått skiftet gir og raskt sikret seg en god luke opp mot Rundemanen. Jeg halset etter det jeg orket!

Mot Borgaskaret økte Lars på i fart og sikret seg en stadig større luke. Da jeg kom frem til Borgaskaret var han allerede 2/3 oppe i skaret - og fortsatt i et irriterende godt tempo! Jeg begynte så smått å kjenne på sure minner fra barndommen, på det å alltid ligge tre år på etterskudd... En solid dose med energigele fikk heldigvis rykket meg ut av mulkingen. Her var det bare å bite tennene sammen og gi på!

På toppartiet prøvde jeg å holde bedre tempo enn sist, og klarte med det å holde bedre følge med Lars, selv om han nok lå flere minutter forran. Solstreifet tidligere på formiddagen hadde tørket godt opp på bergene, men det var fortsatt litt bløtt i stien. Uansett, det var oppholdsvær, frisk bris og lett å jogge!

Ca en time og 20 min ut i klyvet klarte jeg å ta Lars igjen. Dessverre ikke fordi jeg jogget så så fort, men mer fordi Lars for alvor hadde begynt å slite med beina. I tillegg til joggetur kvelden før hadde luringen nemlig også spilt squash og gått i Stoltzen - et glimrende utgangspunkt altså..
En stund byttet vi på å ligge først, før jeg (litt overrasket) rykket fra og etterhvert fikk en luke (nå var vi vel og merke inne i et parti med mye tåke, så luken var trolig mindre enn hva jeg stolt innbilte meg...hehe).

I sluttpartiet gav begge alt hva beina maktet, og jeg snudde meg flere ganger og så Lars komme byksende ut av skoddeheimen på stive bein og med innbitt seiersblikk. Men han skulle ikke få slippe forbi!

Opp siste bakken til selve Ulriksmasten kom han helt opp i ryggen på meg, og i det verste partiet klarte jammensanten seigjækelen å gni seg forbi! Jeg var ved å totalt stivne i beina da jeg så at Lars stoppe klokken før han deiste i bakken på toppen, men fikk heldigvis buksert meg til topps...

Jeg fikk raskt gleden av å gratulere Lars med første tur under to timer! Vi var en liten stund usikker på om han hadde klart å skubbe meg ned på silverplass, men det hadde han altså - med sure 11 sekunds margin!! Selv kom jeg inn 7 sekund senere enn sist gang - helt utrolig at det er så små marginer på en så lang tur...

Jeg abdiserer herved og gir kronen til Lars med tiden 1:57:23 - vel unt!

Og utfordrer med det meg selv og alle andre til å vippe ham nedover på listen :-)

Ps. På bildet kan det se ut som vi holder hånd. Det er langt fra tilfelle for å si det slik.