Dette var Martins 18. gang opp Stoltzen og denne gang med meg - dvs. farmor.
Til tross for at jeg er født og oppvokst i Bergen (Fana) har jeg aldri gått Stoltzen.
Dette var hardt. Martin først som en geit og hele tiden snakkende, og jeg et godt stykke bak - knallrød i fjeset og høylydt pesende. Hver gang jeg prøvde å si at jeg må hvile - tenk på hvor gammel jeg er - svarte Martin - ikke ennå. Vi (jeg) klarte å komme oss opp til redningsbåren, men da måtte jeg sette meg (få pulsen ned et lite hakk). Resten gikk forholdsvis bra, men jeg måtte "puste på" noen ganger - dog uten å sette meg ned. Martin var ikke "happy" med all stoppingen og ropte stadig - kommer du, farmor. Opp tretrappene fikk han nok og sprang fra meg og satt og ventet på toppen. 45 minutter. Han var da enig i at vi kunne drikke saft og spise en lefse før vi gikk videre og ned Skredderdalen. Hvilket også var en utfordring. Tror ikke jeg har gått her heller. Været var perfekt og utsikten formidabel. At jeg får gangsperr forskjellige steder i morgen regner jeg med som sikkert - til tross for uttøying, men jeg synes jeg var flink.
Om det frister til gjentagelse vet jeg ikke sikkert, men kanskje.
En ting er sikkert - Martin - dette klarer du - stå på.
Klem fra farmor.
Solveig Thomassen
Gratulerer med din første tur opp Stoltzen, regner med det blir flere hvis barnebarnet skal klare 100 ganger;)
SvarSlett