Den lange, tunge veien hjem

De fleste har vel fått med seg at jeg har vært på jentetur til London i helgen, mens Lars har svettet og slitt på Voss. Lett jogg i en park i Ealing, med påfølgende champagne og Chablis i hagen, kan vel ikke sammenlignes med aleneansvar for tre gutter på fotballcup - hvor av en i tillegg skader seg og må bæres rundt den siste dagen? Ja, det tenkte jeg og - helt til søndag, dagen da vi skulle reise hjem til hverdagslivet igjen. Bare sjekk denne intervalltreningen:

Oppvarming: Tidligere traumatiske opplevelser knyttet til nestenforsentkomming til flyet, gjør at vi denne søndagen vil være ute i god tid. Alderen begynner å gjøre seg gjeldende og vi orker ikke å løpe til flyet flere ganger - det får være måte på fysisk aktivitet etter en slik helg. Vi bestiller taxi. Først mener sjåføren at han skal komme en halv time senere - vi hadde beregnet alt for god tid. Vi holder fast ved vårt avreisetidspunkt og kjente allerede da at stresshormonene våknet til liv, pulsen økte og svetteporene åpnet seg.

På startstreken: Vi rusler ut i gaten til avtalt tid. Vi venter, venter og venter. Så ringer vi, og ringer igjen. Relax, relax, I`ll be there in two minutes.  En halvtime etter avtalt tid er han der; i en skral bil med en defekt bakdør. Etter mye om og men, kommer vi oss avgårde, 35 minutter for sent. Noen gjør Yoga-øvelser for å redusere stress, andre forsøker å lukke verdens problemer ute ved å hvile litt. Noe som fort viser seg å være umulig da en alarm piper hvert andre minutt. Piiip, piiip, piiip. Vel er vi jenter på tur, men jammen kan vi lese av instrumetmålere i en bil. Som for eksempel den dingsen som viser om motoren er varm. Vi forsøkte høflig, med både please og thank you, å hinte til at motoren kanskje var varm. Men nei da, i følge sjåføren var det bare måleren det var noe i veien med - teknisk feil. Ja, ja tenker vi, kikker lite diskret på klokken og sørger for å nevne Gatwick flere ganger, både høyt og tydelig.

Motorveien: Biler fløyter og passerer oss opp og ned i mente. Bilen vår sklir litt både til høyre og venstre. Jeg føler behov for å sende en melding til Lars og forberede ham på at jeg muligens ikke rekker flyet. Plutselig setter sjåføren opp farten, det samme gjør pulsen vår. For å roe meg ned visualiserer jeg Stoltzen og kan føle trappene. Jeg har omtrent samme puls og utsondring av kroppsveske som jeg har i tretrappene, der jeg sitter sammenkrøpet i det bakerste setet, omringet av kofferter - og det som senere skal vise seg å være en vanntank.

Sone 5: Plutselig stopper bilen, sjåføren klarer å rulle inn på avkjørselen og ut på en smal, smal veiskulder. Det velter ut røyk fra motoret, også inne i bilen. Jeg sitter bakerst, uten tilgang til dør. Jeg jager Vibeke ut av bilen og alle følger på. Vi er raskere enn på en 60 meter. Tar tak i koffertene våre og ser fortvilet på sjåføren vår, som tydeligvis ikke aner hva han har med å gjøre. Jorunn, som er god på armhevinger vinker med hun kan. Alle står vi der, hopper opp og ned, veiver med armen. Det eneste som driver meg videre er tanken på at dette kan jeg faen meg logge!

There`s a hero: Så kommer ridderen i den hvite bilen - en privatsjåfør med fancy bil. Han har kjørt en ekstra runde og kommer nå tilbake for å hjelpe disse svette og tydelig veltrente nordiske skjønnhetene. Han tar to av oss med og lover å komme tilbake etter oss andre om ti minutter. Rekker vi noen sit ups mon tro?
Like etter stopper enda en bil som har tatt en ekstra runde. Her blir vi reddet av en hyggelig familie på tre, som er på vei til fyplassen for å hente noen. Vi kjemper oss inn i bilen, sjåføren vår vil ha oss tilbake i sin bil, han ber om penger, vil ringe politiet osv. Vi hiver ut 20 £ og ber vår nye helt kjøre det forteste han kan til flyplassen.

På oppløpssiden: Gatwick airport. Hvor er de andre? Vi svetter oss ned en etasje, opp to etasjer. Noen snakker i telefon, andre virrer rundt på jakt etter innsjekkingen. Endelig er vi samlet. En svett, rødmusset gjeng som løper mot Zone E. Endelig fremme. Vi løper forbi en laaang kø og til innsjekkingsautomatene. Så hører vi: Excuse me, are you norwegians? You have to go back in line. Automatene er ute av drift og alle må sjekkes inn manuelt. Vi er sikkert nummer 150 i køen. Vi lurer på hva i all verden som fikk oss til å delta i dette kappløpet. Vi runder siste sving og er klar for Sikkerhetskontroll: Her går det unna, nesten ikke kø og vi puster lettet ut. Vi har god tid til avgang. Sjekker tavla, finner gaten og leser: 20 minute walk. Så e`det på `an igjen, du du du du du, på àn igjen. Vi gjennomfører en god powerwalk og er fremme ved gaten akkurat i tide til å se at det står boarding closing.

Over målstreken: Så viser det seg at vårt fly er forsinket - det har faktisk ikke landet ennå. Latteren sitter like løst som svetten og vi noterer oss at vi nok en gang rakk det, i aller siste liten. PUH!

Uttøyning: Vel ombord på flyet strekker vi rolig ut alle våre ømme muskler og avslutter med stil: Musserende vin og congac!

Best form? De andre reiste fra Flesland med bil. Jeg tok bussen. Jeg tok med mine to trillekofferter, begge minst 15 kilo og gjennomførte rask gange/powerwalk hjem fra SAS hotellet. Billige trillekofferter over brostein - Jeg tror det kan logges som 15 minutter styrketrening, minst!

Nå hører jeg en rosèvin rope på meg fra kjøleskapet. Det är inta kris längre! Cheerio Miss Sophie!