Oslo Marathon 2010

Det var med en viss anger jeg ankom Oslo på fredagskvelden. "Hva har jeg begitt meg ut på?!?" -var en stadig tilbakekommende tanke! Lørdagen kom, sammen med fortrengelsen. En øl ble åpnet, den andre ble også åpnet.. Men sammen med ølen kom også pågangsmotet!

Telefonen ringte, det var Camilla. Min partner in crime som hadde ankommet Tigerstaden fra Bergen sammen med sin bror. Med en kvinnes røst på andre siden av telefonrøret kom enda mer pågangsmot. "Visst er jeg klar! jeg er superklar!"

Søndagen kom så alt for raskt! Opp 0700, havregrøt til frokost og en energibar i bilen til sentrum. Møtte opp med mine "partners in crime" så gikk vi till startområdet. Kroppen var fyllt av nervøsitet og en respekt, som tidligere ikke var tilstedeværende...

Når vi sto i startgruppen, 2500 personer inngjæret som gale okser fikk jeg benyttet "marathon-frasene" jeg hadde lest om på nettet kvelden innan. "hallo hallo, ka du har som mål?! har du trenet mye?! Nei, IKKE jeg heller; også har jeg også litt problemer med XX XX XX (what ever!)"

med et PANG! gikk startskuddet, vi var på vei! Camilla startet lengre frem i feltet en meg, så jeg la opp tempoet litt får å finne henne, noe jeg ikke gjorde, for hun hadde jo sneket seg lengre bak til sin "fartsholder".. Iallefall! kroppen kjentes utrolig bra! så jeg fortsatte med mitt "fine" tempo forbi tidsholder 4 timer, fartsholder 3:45, fartsholder 3:30, fartsholder 3:15.. og tenkte, faen va treige disse østlendingen er...

Etter en mil var jeg kommet rett langt frem, kroppen kjentes uovervinnelig.. Det var da jeg tok opp telefonen og ringte Lars, tenkte kanskje han har noe smart og si! Det hadde han ikke:P men oppmuntrende ord var det! Og det hjalp! På kryss og tvers gjennom sentrum igjen, før vi la ut på den 2. løkka... Her var det en liten oppoverbakke og jeg hadde funnet ryggen på en småkraftig kar som virket rett erfaren! når vi rundet andre løkken og var på vei tilbake til sentrum kom ett snev av fornuft og sa at dette tempoet kanskje var litt høyt! for så god form er jeg ikke i! er jeg!?!

Slapp iallefall min guide! og tok det litt roligere, hadde en pissepause og fortsatte mot byen igjen. Mot slutten av halvmaran kjente jeg beina mine sakte men sikkert ble fyllt av betong.. Og på 3. løkka som er identisk med 1. Kom jobben! Leggene har nok aldri vært stivere! folk begynte å komme forbi meg! fartholder 3:15 først, så 3:30, så 3:45 men 4 kom aldri! Nå ligger jeg i rute allikevel tenkte jeg! jeg klarer dette!

Inn til byen igjen kunne jeg se steget mitt i butikkvinduene, det var kort. Veldig kort! Og 4.løkka var utrolig tung! Og når jeg kom til siste drikkestasjon, på 3,5 mil eller noe, så var jeg helt sluttkjørt! tok litt lengre stopp, 2 minutter kanskje, spiste en banan, gatorade, cola, vann.. og bestemte meg for å ta en ny vannlating, bare for å være fresh:) skulle jo tross alt opp akerbrygge en gang til, og 4 timers fartsholderen var det jo ingen tegn på!

Fra 3,5 mot byn passerte plutselig 4:15 mannen meg.. det var tydlig at 4timers mannen hadde gitt seg! Men nå kunne tiden bli hva den ville, jeg ville bare i mål!

Stolt som en hane passerte jeg min "erfarne guide" som tydeligvis var like uerfaren som meg! og krysset mål linjen!

"vil du gjøre dette igjen"-spørsmålet kom raskt! Aldri, svarte jeg! :) Men idag må jeg innrømme at iveren etter å forbedre tiden, kom hardt! Stockholm marathon 28.Mai ser spennende ut! :)

Hva har jeg lært!
-Hør på eldre, mer erfarne løpere!
-Ikke la deg lure av alderen på løpere, ble frasprunget av damer på 65!
-Drikkebelte var unødigt! Mer en nokk vann og sportsdrikke på drikkestasjonene!
-Brukte litt tid på å tilpasse skoen etter at "brikken" var montert, det kom godt med!
-Være obs på at om man løper ved siden av noen, så kan farten lett justeres ubevisst opp av begge.
-Skulle hatt dame som kunne snudd meg i sengen kvelden etter.
-Deodorant svir når man påfører etter 4 mil løping!

-Takk for all støtte medgeiter!