Maratonkarusellens 3 løp 2011. Maratondebut

Endelig er dagen kommet, 9 april, og Fjellgeitene skal ut og løpe med de store. Det er hel maraton vi snakker om, men dessverre har det vært manne og kvinnefall fra løpegjengen og det er bare meg som stiller til start. Det er med litt skrekkblandet fryd jeg ankommer Fana Stadion og henter ut startnummeret. Men mest gleder jeg meg og er spent på hvordan dette kommer til å gå. Historiene om hvor gale det kan gå er mange og grusomme, men forhåpentligvis er det noen historier som også ender godt. Taktikken var klar; løpe rolig og rasjonelt på 5,30 pr km. Dette gir en slutt tid på litt over 3t og 52 min, godt under målet på 4 timer. Starten går og feltet legger avgårde. Ca 220 løpere fordelt på hel og halv maraton legger i vei i solskinnet. Dagens maratonkarusell er også en del av Bergen Ultra og en timer før vi startet har ca 25 løpere lagt i vei for å løpe 63 km. Noen timer før det igjen har 3 stk tapre løpere startet på sin 100 km.

0-10 km:
"Solen skinner og jeg er så glad" En Jokke låt kverner i hodet mitt mens jeg løper lett og ledig avgårde. Mingler litt med noen medløpere. Solen skinner på Gullfjellstoppen og tankene vandrer behagelig avgårde til påskeferie og skiturer i solskinn. Planen om å løpe på 5,30 pr km er forkastet. Det er ikke mulig for meg å holde dette tempoet uten av antilopestilen blir fullstendig ødelagt. Skal det løpes rasjonelt må tempoet være høyere. Vending 10,5 km blir på 54 min. Dette er sålangt bare koselig. På drikkestasjonene som kommer hver 3,3 km stopper jeg og drikker og spiser litt sjokolade eller banan.

10-20 km:
Tempoet holdes ganske så likt. Jeg må fremdeles jobbe med å ikke løpe litt fortere. Ved vending på Fana Stadion har jeg vært ute i 1t og 48 min.

20-30 km:
De to første km etter vending er kjekke. Da kommer de som snart skal i mål på sin halvmaraton i mot meg. De har da vært ute i over 2 timer og ser nokså sliten ut. Jeg derimot er fremdeles ved godt mot og har tatt musikk på ørene. Dette får tempoet til å øke, og da jeg ser på pulsklokken ligger pulsen på over 180. Jeg innser at dette ikke går og tvinger meg til å roe ned. Videre ut og nesten til vending er jeg helt alene. Det går mange km uten at det kommer en løper i mot meg og jeg ser heller ingen andre foran eller bak meg. Tempoet synker litt og spenningen stiger, når inntreffer "det"

30-40 km:
Tempoet daler jevnt nå, men jeg tar faktisk igjen en del løpere. Stopper fremdeles på drikkestasjonene og er grundig lei banan og New Energi. Tvinger meg allikevel til å spise litt for hvert stopp. Ved ca 38 km er jeg nesten sikker på at nå har jeg fått "det". Km tider er oppi nesten 7 min og det går saktere og saktere. Kjenner at det ikke skal mye til for at krampetendensene i beina utløser noe stort og ubehagelig.

40-42 km:
Nå går det sakte, men det betyr ikke noe som helst. Dette kommer til å gå bra. Om jeg så skal krype siste km mot mål kommer jeg fremdeles inn på under 4 timer. En løper i 65-69 års klassen passerer med god fart uten at humøret synker. Alle nivåforskjeller i løypen er en lidelse. Stigningen opp mot broen over Fanavegen, ca 4 m fordelt på 40 meter får meg til å drømme om motbakkeintervaller i Sagbakken. Siste bakken opp mot stadian, ca 20 m fordelt på 200 meter får tankene til å draes mot behaagelig Stoltzen. "Bakken" opp på selve stadion, ca 3 m fordelt på 10 meter får Skåla til å virke enkelt.

Mål:
Og så er jeg der, inne på stadion, med 200 meter igjen å løpe. Veldig fornøyd med å ha gjennomført uten særlige store ubehagelige opplevelser passeres mål på 3.48.27. Krampene utviklet seg aldri, og beina er i forhold til alle skremsels scenarier ganske så gode. Jeg har det i grunnen veldig bra og rusler rolig mot bilen og kjører hjem. Men det ble ikke gått mange skrittene resten av dagen.

Epilog:
Nå er uken gått og restitusjonstiden var ikke særlig lang. Allerede mandag var det mulig å gå ned trapper uten å holde seg i rekkverket og måtte ta et og et trinn om gangen. Tirsdag var beina så gode at det ble en løpetur og en Stoltzen opp. Dette skremte meg ikke og gjøres gjerne igjen. Forhåpentligvis da i selskap med flere løpegeiter.