Bergen-Voss 2014

Det er seierherrene som skriver historien, men det er av sine feilgrep man lærer. Så hvorfor vinne?

Jeg hadde ikke vært rundt Gullfjellet i år, ikke rundt Os eller Ulriken heller, ingen turer over Lægdene eller Skansemyren, ikke en gang over Munkebotn. Denne vinteren syklet jeg bare annenhver tur de 11 km fra Eidsvågneset til jobb i Kanalveien. For i år skulle jeg bli god på å løpe – så jeg løp.

Etter den mildt sagt svært kontrollerte turen Nordhordland rundt, der jeg punkterte på startstreken, og først klarte å komme meg med Nordhordlandsgjengen i pulje 3, angret jeg at jeg hadde meldt meg på en kontrollert gruppe med kjøreplan til Voss. Jeg savnet lukten av sagmugg, så å si. Jeg savnet rykk og napp, angrep, den sviende verken i lårmuskulaturen, å hive etter pusten, å se ned på sykkelcomputeren og konstatere at jeg ligger langt over terskel, men at det kjennes herlig!

Jeg kunne spart meg!

Turen med pulje 3 til Voss ble som ventet ikke noe adrenalinkick. For første gang i historien kunne jeg enkelt sitte med feltet mitt over Gullbotn. Jeg var ikke i nærheten av terskelpuls. Rett før toppen skulle det magiske skiftet av rulle skje. BCK-rullen som hadde kjørt oss fint og kontrollert til Trengereid, skulle sige ut på sidene, og slippe halen frem i midten. Da vi nådde toppen hadde om lag 13 stykker kranglet seg vei mellom rekkene. Det var selvfølgelig alt for lite, men sånn ble vi kjørende til vi kom opp Kvamskogen, og ble matet med noen godt kjørende BCKere.

Fra venstre: Trygve, Morten, Cathrine, Maarten og Dag. Foto: Lars

Noen av dem litt for godt kjørende kanskje, for utover Hardangerfjorden ble jeg stadig sittende og tette luker. Det er tungt å kjøre «i front» i hele rullens lengde, og når det er for få i rullen, blir det for kort hvilepause i hvilerekken også. I Ålvikbakken kjørte vi forbi to karer med «VI LØPER TIL VOSS» på ryggen av T-skjorta. Det så herlig ut. Jeg slapp jeg meg bak i halen. Men det spørs om det var noe sjakktrekk, for halen var som et trekkspill. Bremse inn i hver minste bakke, og spurte over bakketoppen.

Jeg tror det var i utforkjøringen etter Kjepso at jeg kjørte ned i et hull, så det knaket i sammenføyningene. Den fulle flaska hoppet ut av stativet sitt og forsvant. «Flaske,» gaulet de bak meg, men er man på sykkelritt så stopper man ikke for å hente med seg habengutet. Jeg hadde en halv centimeter drikke igjen på den andre. Skulle jeg stoppe på Kvanndal for å fylle på? Og miste feltet mitt? Nei, jeg fikk klare meg.

Men før tunnelen i Granvinbakken måtte jeg slippe uansett. Vi var langt forbi Kvanndal. For å gjøre forsmedelsen komplett kjørte Nordhordlandsgjengen (nå pulje 4) med Ørjan på slep, forbi meg før jeg hadde nådd toppen. Han så frisk ut. De forsvant.

Så jeg spiste, fuktet leppene med de dråpene jeg hadde igjen, og kjørte tempo langs Granvinvatnet, mutters alene. Jeg stoppet i bunnen av Skjervet for å tisse. Jeg sto faktisk ganske lenge der, for det er ikke så lett å tisse når man skjelver over hele kroppen, og hvert øyeblikk venter å bli blåst over ende av vindgufset fra et stort sykkelfelt. Men det kom ingen. Etter en lang stund kom det to. Mot toppen av Skjervet lurte jeg fælt på hvor det ble av feltet jeg skulle henge meg på til Voss. For så langt jeg kunne se var det ikke et eneste felt. Bare noen få enslige syklister langt nedi bakken. Var rittet avlyst?

I Kvanndal lå feltet mitt an til en sluttid på 4.30, til tross for at alle plent måtte tisse i time-out-sonen i Steinsdalen. Og det var 4.30 de første fikk som offisiell tid. Det tar normalt en time fra Kvanndal til mål. Jeg brukte 1 time og 20 minutter, og var inne på 4.50, som i 2009. Så hva hadde jeg lært?

–        God kondis er ikke nok for å sykle til Voss på en god tid. Selv lå jeg langt under terskel under hele rittet. Men jeg manglet sykkeltrening, og spesielt distansesykling. Muskulaturen sa stopp. Time-crunched-filosofien sier enkelt og greit at du kan gjøre det bra i korte ritt med lite, men høyintensiv trening. Ritt lenger enn tre timer kan du glemme.

–        Ikke bruk hardplastflasker. Flasker i myk plast sitter bedre fast i flaskestativene.

–        Veldig modne bananer blir veldig grisete i baklommen på en sykkeltrøye. Mindre modne bananer blir passe myke.

–        Kjør med nye, punkteringssikre dekk. I Tokagjelet punkterte en sykkel. Dekket må ha eksplodert, for karen mistet kontrollen, og ble fløyet til Haukeland med helikopter. Alle feltene ble stoppet på Kvamskogen til veien var ryddet. Ulykken må ha skjedd i feltet til den amputerte Nordhordlandsgjengen, eller rett bak. Derfor var det ingen som tok meg igjen på veien til Voss. Selv kjørte jeg med et bakdekk som jeg nylig hadde punktert med, og som var ganske modent for utskifting. Jeg tok sjansen. (Jeg tok også sjansen på å kjøre med en kjede som strengt tatt var utslitt, med fare for kjedebrudd.)

–        Cola smaker veldig godt én gang i året. Er man tørst nok, kan man bære over med det ekle belegget på tennene.

–        Køen i idrettshallen på Voss er av en eller annen grunn ved kaffemaskinen. Betasuppe er fritt fram.

–        To porsjoner betasuppe er for mye, selv om det er «gratis».

–        Det er ganske fint i Hardanger.