Tung dag for stoltze-jubilanten

Lørdag 26. sept, kl 22. Det er nesten syv timer siden jeg sprellet som en nybløgget makrell utenfor sekreteriatet på toppen av Stoltzen, fullstendig lamslått etter den desidert tyngste av årets 50 turer i den berømte kleiven.

Nå sitter jeg i sofaen og noterer meg en en rekke indisier på en kropp i disharmoni,  med utslag som feber, svettebyer, hodepine, ømme ledd og stiv nakke. Det jeg tidligere i dag klassifiserte som dårlig dagsform, ser nå ut til å gå over i en mer håndfast skolemedisinsk diagnose. Under slike betingelser er det vel nokså legitimt å forsone seg med at målet for dagens jubileumstur ikke ble innfridd. Jeg var tørrkjørt og fullstendig tom for krefter lenge før båren (midtveis), og både før og etter tre-trappene måtte jeg stoppe helt opp noen sekunder, før jeg fikk samlet nok viljestyrke til å fortsette det pinefulle løpet i rett retning. Passerte mål på 14.17.

Med en pers på 13.48 fra forrige uke, ser jeg allerede nå frem til neste års løp, og å høre den entusiatiske speakeren lese opp en tid nede på 12-tallet, mens jeg på stoltzen-typisk vis, nok en gang ligger sammenkrøllet på prammen foran teltet hans.

Jeg vil avslutningsvis gratulere de andre fjellgeitene med sine svært gode resultat i årets Stoltze-løp. Av de fire treningskameratene som deltok, klarte 3 av fire å sette ny rekord, og det er veldig bra. Det er effektivt og kjekt å trene sammen,og da kommer også de gode resultatene. Hvem vet, neste år er det gjerne en hel flokk fjellgeiter på startstreken -iført fjellgeitenes egen stoltze-kolleksjon.