Dekktrykk

I min debut i Klosterrittet i 2009, kjørte jeg med hybridsykkel med stiv forgaffel og maks dekktrykk på cyclocrossdekkene. Resultatet var at jeg fikk filleristet hendene, og knapt kunne gripe om sykkelstyret. Interessen for dekktrykk var født. Og starten på piggdekksesongen har aktualisert emnet.

Enkelt sagt handler dekktrykk om veigrep og komfort. Da jeg våren 2009 la ut på sesongens første lengre sykkeltur, fra Bergen over Gulfjellet til Vinnes i Fusa, hadde jeg noen vage minner fra tidligere bilturer, om noen lange og bratte bakker mellom Tysse og Eikelandsosen. På sykkel er de ikke bare lange og bratte, men en sann prøvelse, i hvert fall tidlig i sesongen. Påskesola stekte, jeg syklet vinterkledd, og husker at jeg stirret dypt i asfalten fem meter foran meg. Ett tråkk om gangen. Nei, ikke stå av ennå. For å lindre smerten prøvde jeg å balansere oppå den hvite stripen langs veien, og unngå den grove asfalten omkring. Det hjalp litt. Der rullet jeg litt lettere, og det ristet mindre i styret.

Vi er vant til å pumpe racersykkelen til grensen av det dekkene tåler: maks dekktrykk slik det står preget på siden av dekkene. Det skal være det optimale i forhold til å oppnå minst mulig rullemotstand. Men behagelig er det ikke, over brosteinen i Nygårdsgaten eller Øvregaten. Og er det vått og glatt på veien, så kan det også være farlig, for det gir heller ikke godt veigrep å kjøre rundt på steinharde dekk. Du kan kompensere litt med gummiblandingen i dekkene, men hvor mange skifter dekk når det regner? Da er det lettere å gjøre noe med lufttrykket.

Før starten gikk i Klosterritet, før regnet trengte gjennom mine to lag med regntøy og gjorde meg skikkelig kald, slo jeg av en prat med noen kjente, og lærte tommelfingerregelen om dekktrykk i terrengsykkelkretser:

Dekktrykk (i psi) = halve kroppsvekten

Og jo større volum på dekkene, jo lavere trykk kan du ha. Jo dårligere underlag, jo lavere trykk. Du fester lettere grepet på grusveier, ujevne underlag eller regnvåte trerøtter ved å slippe ut litt luft. Tester viser visstnok at du også ruller bedre hvis du slipper ut litt luft på dårlig underlag. Det optimale dekktrykket absorberer noe av ujevnhetene i bakken. Før starten av Klosterrittet, hadde jeg verken tid eller pumpe til å justere dekktrykket, og trakk litt på skuldrene av den nye kunnskapen. Jeg hadde tross alt hybridsykkel, ikke ballongdekk. Det fikk jeg svi for.

Også for racersykler har jeg sett en tommelfingerregel om at trykk i bar (altså ikke psi denne gangen) skal tilsvare kroppsvekten delt på 10, men inntil makstrykk. For meg som er mellom 80 og 85 kg, avhengig av sesongen, betyr det stort sett makstrykk. Men det kan altså være lurt å redusere trykket litt hvis underlaget er spesielt grovt eller regnvått, både for å øke grepet og ha det mer behagelig. Lavere dekktrykk kan dessuten gi lavere rullemotstand hvis asfalten er spesielt grov. Jeg har sett at folk som deltar i lange ritt som Styrkeprøven eller Jotunheimen rundt gjerne anbefaler lavere trykk enn det tommelfingerregelen skulle tilsi. Det er ikke bare motstand som gjør deg sliten. Du blir også sliten av å bli filleristet et halvt døgn til ende (Og mens jeg tenker på det: kan noen asfaltere brosteinsfartsdemperne i Granvin? De står for meg som noe av det mest pinefulle på hele turen Bergen–Voss).

Piggdekk er et eget kapittel. Mesteparten av piggdekksesongen her vest, kjører vi på bare asfaltveier. Visst går det an å pumpe piggdekkene til maksgrensen, men det blir som å kjøre på nåler. Du merker akkurat hvor elendig grep du har når du begynner å legge deg i en sving. Slipp ut litt luft, så gummien får grep. Det gjør kanskje turen litt tyngre, men langt sikrere.

God tur!