Fløyen Opp - et strålende løp i en av byens tøffeste løyper

Det var knepent med Fjellgeiter til start på Fløyen Opp, men Pål og jeg fikk til gjengjeld uventet og hyggelig besøk av gjestegeiten Rune fra Meland. Rune har god fartstid i geitefaget, og behersker bl.a. disipliner som langdistanseløp, fotball og motbakkeløp, der han har Storehesten, Skåla og 12-tallet i Stoltzen på merittlisten. 14. august skal vi måle krefter opp Skåla, men hvordan ligger løperne an to måneder før den store syretesten?

Kl 19.00 er det fellesstart ved "Vårfornemmelsen" i Fjellveien, med over 70 deltakere på startstreken. Det er mange godt trente løpere, og noen er så lett på foten at de antakelig bare kan løpe når det er noenlunde vindstille, for ikke å blåse til himmels. Men det finnes heldigvis også noen i klassen 82+, der jeg befinner meg. I tillegg kommer noen kilo gadgets inkl. musikktelefon, pulsbelte og store hodetelefoner, - musikk må jeg ha, jeg orker ikke å høre den heseblesende eselpusten min når jeg løper.

Det store feltet av løpere strekker seg godt like etter start og det er Rune som starter friskest av Skåla-tevlerne, helt i tråd med taktikken han avslørte like før start. Jeg legger meg litt bak, og et eller annet sted bak meg igjen kommer Pål. På treningsturene våre har vi brukt ca 5 minutter bort til "Hesten trenger hvile", nå viser klokken 4.30 i det jeg vender nesen oppover Tippetue. Vi er i rute og vel så det! Pål har akkurat passert meg, men jeg holder ryggen hans og smetter forbi igjen litt opp i bakken. Rune er ute av syne. Alle de raske er ute av syne, men det er fortsatt en del løpere bak meg. Det er gyselig tungt å løpe oppover, og det er mange svinger før vi når Fløyslettene. Vi nærmer oss svingen der Pål fikk en flue på drøvelen sist lørdag, og Pål kniper leppene sammen og puster gjennom nesen. Pål er en klok mann.

Jeg ligger 20-30 meter foran Pål i siste halvdel av Tippetue og på vei opp mot Halfdan Griegs vei har jeg på det beste under 100 meter frem til Rune. Men Pål passerer meg igjen, med god fart i beina og Rune har også krefter til å sette fart på vei mot lysløypen. Jeg holder beina i sving, men klarer ikke å øke tempoet nok til å holde tritt. 5-6 par gode bein koster forbi meg, og hver gang en ny løper passerer, øker frykten for å bli den siste løperen i mål. Det er en lidelse stor nok å løpe, og man bør derfor holde angst og depresjoner på en god armlengdes avstand. Jeg snur meg og ser en 12-åring bak meg. Det er ikke all verden, men det får holde.

Jeg slipper ikke så mange flere forbi meg og da jeg kommer til Brushytten har jeg løpt i 45 minutter og 5 sekunder. Holder jeg bra tempo i siste etappe, kan jeg fortsatt klare en god tid godt under de 59 minuttene jeg har brukt på de to treningsturene. Jeg blir inspirert og jeg skynder meg, men jeg klarer ikke å løpe raskere enn at en sliten dame med ekstra lange bein holder samme fart som meg - gående.

Pål og Rune ser jeg selvsagt ikke noe mer til før jeg kommer i mål. Der får jeg høre at Rune har hatt føringen hele veien opp til midten av Rundemansveien, men Pål klasket til og løp foran Rune den siste kilometeren. Pål og Rune kom inn på spreke 51.30 og 51.54, og sikret seg 29. og 30. plass. Jeg kom inn noen minutter senere, og 55.17 holdt til en 40. plass. Flere bilder og resultater på varegg.no. Bildene over er hentet derfra.

Arrangøren reklamerte med enkel servering i vakre omgivelser på Blåmanen etter målgang, og på bildet ser vi fjellgeitene innta leskende solbærsaft sammen med porsjonspakker av velsmakende Bixit fullkornskjeks med blåbær. Det skal ikke mer til. Takk til Varegg for et glimrende arrangement!

Nå er det to måneder til Skåla Opp. Det gjenstår å se om jeg klarer å unngå en solid kalorismell i grillsesongen og om jeg får trent nok til å holde tritt med de to lettbeinte geitene gjennom alle de 1848 høydemetrene vi skal bestige på vei mot toppen.

Og Rune, lykke til med Storehesten Opp, 26. juni!