Nymarks tempo 2012

6 fattige skunder. Var det alt? Hadde ikke oppgjørets time mer å by på enn seks sekunder? Vel hadde jeg en dårlig vending. Jeg oppdaget først vendingen etter å ha passert den, og måtte jobbe meg opp igjen på de tyngste girene. Men temporitt skulle være min spesialitet etter å ha kjørt omtrent hvert eneste lokale ritt de siste to årene. Temporitt uten temposykkel, akkurat som i 1970-årene.

Lars og jeg hadde lagt en plan frem mot Nymarks tempo som skulle gi oss tilnærmet likt utgangspunkt i forhold til dagsform, gitt at ingen av oss pådro seg Petters dødsvirus:
 – Søndag 13. mai: 6-vatnsrunden på Voss
 – Mandag 14. mai: restitusjon / lett mosjon
 – Tirsdag 15. mai, formiddag: Laktat- og VO2maxtest på SiB treningssenter
 – Tirsdag 15. mai, ettermiddag: Nymarks tempo

På søndag startet vi begge helt forrest i pulje 1 på 6-vatnsrunden. Før vi var passert Vangen hadde imidlertid jeg glidd ned til min faste plass på halen av feltet. Umerkelig. Jeg merket det ikke selv en gang før jeg snudde meg, og så at det var tomt bak meg. På halen ble jeg liggende til feltet delte seg opp mot Kyte. Da Petter skjøt som en rakett ut av halen på feltet, og kollapset med dødsvirus i blodet, øynet jeg ryggen til Arne foran meg, og tok en sjefsbeslutning om at Lars kunne få slite seg ut med tetgruppen, mens jeg tok gruppettoen til Arne. Arne kan dette med å ordne gode ruller, tenkte jeg. Men noen ganger er kanskje ikke materialet det beste. Det ble en litt i overkant komfortabel tur, siden Arne var omtrent den eneste som hadde noe å by på, og de vi plukket opp langs veien, jevnt over hadde brent av kruttet. Rullen vår begynte med 6 personer, og til slutt var vi vel tre eller fire, mens halen vokste.

Lars brant av kruttet, mistet feltet på Opheim, men kom seg likevel i mål 4 min og 14 sekund foran meg på 2:28:07. Han kunne bekrefte (som jeg visste fra sist jeg var med) at det er ikke morsomt å sykle alene i motvind fra Opheim til Skulestadmo.

Tirsdag morgen var vi klare for SiB treningssenter og den årlige tilstandsrapporten. Jeg først, Lars etter. Det var tyngre enn jeg husket, jeg har vel aldri kollapset så grundig før. Med fem fattige sekunder (det var det Rune sa i hvert fall) til den aller siste VO2-målingen, stengte kroppen av, og nektet å levere mer blod til beina. Det førte til at VO2max ble beregnet lavere enn i fjor, men stadig så vidt over 60. Terskelwatt hadde sunket til 260, noe jeg skylder på beinbruddet i fjor høst, og med en noe høyere vekt og fettprosent (fra 11,1 til 13,5), er klatreevnene redusert fra 3,5 til 3,2 w/kg på terskel. Det har latt seg merke både opp til Liatårnet, og opp til Kyte. Både makspuls og laktatterskel hadde imidlertid steget, så kort sagt har jeg altså blitt yngre, mer effektiv, men treigere i bakkene.

Nymarks tempo har bare én bakke, og den kommer helt til slutt. Med gelé i beina holdt vi en snittfart på 36 km/t på de 7,5 kilometerne, og klokket inn på henholdsvis 12:28 og 12:34 (Lars). 6 fattige sekunder i forskjell på flatmark. Men til Voss er der bakker. Mange.

Hans Martin imponerte forøvrig med å slå oss begge med et kvart minutt (12:10), uten temposykkel, men vi trøster oss med at han ikke hadde noen VO2maxtest i beina. Og for meg og andre som ynder å regne oss fremover på resultatlistene ved å trekke fra et handikapminutt eller så for ikke å kjøre på temposykkel, minnet Fredrik og Øystein oss på at den gode gamle raceren fremdeles har et uutnyttet potensiale på halvannet minutt. Fredriks 11:03 på racer er teoretisk likt med om lag 10 blank på temposykkel, og det hadde vært en udiskutabel bestetid denne tirsdagen!