15-minuttersplanen

15 minutter tok det. Så kunne vi kaste planen som møysommelig hadde vært meislet ut i en egen facebook-gruppe uken i forveien. Etter 15 minutter kom Anders, Roger og Knut Thomas dragende med hele pulje 4, og blandet seg med rullen vår. Det var dette jeg fryktet, sa Christian som jeg hadde sittet i kjedelås med fra start, og poff, så var han vekk. Dette var mitt tredje forsøk på å bryte 4:30-grensen. For Lars var det forsøk nummer to. I år skulle vi kjøre ca 15 minutter raskere enn i fjor Vi skulle kjøre etter et skjema på 4:20, hadde facebook-gruppen til pulje 3 bestemt. Vel, i praksis var det vel noen få aktive facebookere som hadde bestemt det, mens halvparten av puljen knapt ante hva de gikk til.

Lars hadde vist takter i år, og før årets sykkel-17. mai hadde han samlet om lag åtte og et halvt minutt på meg fra Os rundt, 6-vatnsrunden og Nordhordland rundt. Nå skulle vi starte sammen i pulje 3, for første gang i seedet pulje til Voss. Det var ikke sånn at vi lå på latsiden før Anders, Roger og Knut Thomas tok oss igjen på Midttun. Vi lå komfortabelt et minutt foran skjemaet til en forsiktig start. De gamle måtte få tid til å få motoren varm, som regnemesteren vår, Arne Solli, sa det. Men det ble raskt andre boller når de sterke pulje 4-rytterne kom til. Etter at det første kaoset hadde lagt seg, jobbet jeg meg frem til bakenden av de 15–20 rytterne som rullerte i front av feltet. Der ble jeg liggende som en slags one man kjedelås helt til Trengereid, og jaget de raske menn over fra hvilerekken til fartsholderrekken foran meg. Det var nettopp for å kunne ligge der at jeg hadde meldt meg som kjedelås, for å unngå min vanlige skjebne: å sakte men sikkert å bli skviset bakover til halen av feltet, og få Urias-posten på vei inn i Trengereid-bakken. På Trengereid lå vi pent på skjema, med 1 time til krysset med veien til kaien på Trengereid. Pulje 4-folkene hadde på sin side kjørt turen to minutter raskere, siden de startet etter oss, men det la ingen demper på arbeidslysten deres i bakken. Jeg hang meg på halen til rullemannskapet. Nesten. Nesten teller ikke blant oss profesjonelle amatørsyklister. Det tok 11 minutter til topps, og mens vi steg inn i den fuktige morgenskodda over Gullbotn, drysset det syklister som confetti fra halen. Jeg maktet enkelt og greit ikke å taue inn de siste sykkellengdene til det bakerste landfaste bakhjulet, før feltet sakte gled over bakketoppen og forsvant. Stille.

Klarer vi å hente dem? spurte Knut Thomas, som kom opp på siden, og kastet seg utfor med meg på slep. Men jeg hadde resignert. I feltet foran meg kunne Lars innkassere enda noen minutter i sammendraget. Det var jeg sikker på. At han var der, altså. Det var bare å la seg hente av de som kom bak, og håpe at vi skulle kunne kjøre sånn noenlunde etter skjema. Jeg kjente på beina at jeg hadde brent vel mye krutt i bakken. Ville de tåle et tilsvarende tempo opp Kvamskogen? Eller opp Skjervet? Ville jeg i det hele tatt være i stand til å gjennomføre på en anstendig tid? Ved fjorden i Samnanger var plutselig Lars der. Det er vel ikke til å legge skjul på at det muntret meg litt opp. Aldri så lite. Vel hadde vi lidd tap: Arne og Petter kjørte som man bør opp bakker, og Petter fikk, slik han selv så vakkert sa det, som aller siste mann nyte den poetiske stillheten ved plutselig å være mutters alene på toppen av et tåkelagt fjell klokken halv sju en lørdags morgen. Lars hadde visst ikke vært langt unna poesien han heller, der han etter eget utsagn strevet med å holde lag med restene av hovedfeltet. Det gjorde godt å høre, kan dere tro! At også han hadde menneskelige sider, etter å ha ristet meg av både opp Fanafjellet, opp til Kyte, og over Vollum. Nå satt vi altså i samme felt igjen.

Skjemaet var det verre med. Det var visst Anders og Roger som dro med det. Det gikk for seint. Ved Frøland bru, inngangsporten til stigningen mot Kvamskogen, var vi fremdeles bare et minutt eller to bak skjema. Pytt, pytt. Men opp til Kvamskogen gikk det kan hende i et litt for behagelig tempo. Det var vel omtrent da jeg begynte å tvile på om jeg hadde memorert rett skjema, eller om målepunktene kanskje var feil. På Kvamskogen var det blitt til minst fire minutter. Ingen panikk. Vi kunne jo bare kjøre fortere langs fjorden. Og, joda, det gikk jamt og trutt langs fjorden, men det gikk ikke fortere. Da vi nærmet oss Kvanndal ble det klart at vi ikke ville klare 4:30 engang.

Lars luftet ideen om et ørlite Åsane-brudd på fire, men det var vel mest på spøk, tenker jeg. Eller kanskje han hadde frisknet til etter hvert, og fått motoren varm? Skjervet ble en pine som vanlig. I motsetning til i Gullbotn, klarte jeg å mobilisere de aller siste kreftene, og taue inn feltet rett før det vippet over kanten. Og godt var det, for nå var nok mange innstilt på skadebegrensning. Feltet satte opp et solid tempo som brakte oss til mål på under 20 minutter. Det er ikke så verst, for jeg var i alle fall trøtt i beina! 15 minutter manglet vi på skjema, men denne dagen var vi ikke bedre. Lars og jeg fikk samme tid: 4:36. Vi endte på 128. plass, relativt bedre enn i fjor, men to minutter svakere. Kunne jeg tatt noen minutter på Lars i sammendraget vårt hvis jeg hadde klart å henge på hjul på Anders og Roger over Gullfjellet? Jeg tror ikke det, og tross alt hadde ingenting vært verre enn å gi Lars gleden over å hente meg langs Hardangerfjorden.