Alpe d'Huez på norsk, 1400 m rett opp

Alpe d'Huez på norsk, 1400 m rett opp
Sognefjordcupen (fotballcup for 12-13-14 åringer fra hele Vestlandet) kan brukes til så mangt, blant annet til sykkelsightseeing i Sogn. Jeg hadde på forhånd sjekket gode ruter med Sogn CK, men det som fenget interessen mest var Sognefjellet, kåret til en av verdens ti vakreste sykkelruter av The Guardian (http://www.guardian.co.uk/travel/2007/jan/02/top10.cycling), og med 1400 meter stigning over ca 15 km fra Fortun, innerst i Sogn. Frisk og freidig planla jeg å sykle turen fra Hafslo og tilbake samme vei, etter siste fotballkamp lørdag ettermiddag. Det ville gitt meg en fin 130 km-tur, fin lengde for en som er vant til «flate» Bergensveier. Men det var kanskje heldig at fotballforeldrene hadde planlagt grilling og bading i Solvorn på lørdag ettermiddagen, for gradestokken viste over 30 grader i skyggen. Ikke noe bra sykkelvær. Så jeg bestemte meg i stedet for å kjøre til Skjolden etter å ha spist og kjølt meg ned i sjøen (du kan drikke sjøen i Sogn, forresten), parkere bilen ved stranda, og sykle derfra: 5 km flat oppvarmingsvei til Fortun, så rett til værs. Sikkert mye svalere i kveldingen, tenkte jeg.
Nei, nei, nei, det var ikke mye svalere i kveldingen. I halv sju-tida på kvelden sto sola i 90 graders vinkel på Fortun-bakkene. De var gode og varme, for å si det forsiktig. Men jeg la ut i friskt Munkebotn-tempo opp de moderate hårnålsvingene fra Fortun (8 % sa veiskiltet på vei ned igjen, akkurat sånn at du slipper å bremse, annet enn i svingene). Ambisjonen om å holde ca 15 km/t holdt akkurat opp til veien «flatet ut» ved de første gardene oppi lia. Der kunne jeg bøtte innpå drikke uten å miste for mye fart. Men nå ble det bratt, og snart var farten så lav at fluene begynte å sette seg på meg. Men du bruker ikke akkurat energi på å vifte vekk fluer når pulsen sviver omkring 95 % av makspuls halvannen time til ende. Slipper du styret, synker farten. Derfor er det ikke noe pop å måtte gripe etter flaska heller. Men det er man jo nødt til av og til, selv om det ikke er lett å drikke heller oppunder makspuls.
Veien holder jevn stigning (10 % ifølge veiskiltene, men jeg skal vedde på at dette er brattere enn Gullbotn), helt opp til den bikker over kanten til Turtagrø-dalen. Der, akkurat når du skimter turisthytta langt der oppe, flater veien ut i ti meter, ja sykkelen ruller faktisk litt av seg selv et par sekunder. Jeg drakk og jeg drakk. Men så var det på an igjen. Minst like bratt og jevn stigning, forbi Turtagrø. Ved 1000 moh-merket kom den første velsignede fjellbrisen, og noen svale fjellskjæringer som skygget litt for sola. Puh! Ved 1100 moh-merket var det tegn til at stigningen ville bli litt mer variert. Jeg smilte blidt til bobilturistene som spiste kveldsmaten i det fri. Etter 1200 moh-merket var det til og med unnabakke, før stigningen tok til igjen. De lange flate og jevnt stigende fjellviddene som jeg lengtet etter og trodde jeg hadde sett på kartet, kom ikke. I starten var det sjarmerende å se skyggen sin i snøfonnene. Etter hvert var unnabakkene bare kalde, og de påfølgende stigningene bare brattere enn før. Da jeg nådde 1400 moh-merket stoppet jeg. Ja, jeg hadde tenkt å sykle til Sognefjellshytta, men klokka var blitt over åtte, det var 4 km igjen, jeg var i 1400 meters høyde, og jeg så på utsikten at veien over Sognefjellet bare var en eneste lang berg og dalbane, og at de lange flate fjellviddene aldri ville komme. En annen gang.
Jeg syklet hele veien opp uten stopp, og jeg var i det minste aldri under 9 km/t (det er egentlig ikke mulig å sykle stort langsommere på en racersykkel). Vel med ett unntak, da jeg bare måtte av sykkelen og vanne en veldig tørr gresstust i veikanten. Jeg brukte en og en halv time til 1300 moh-merket, der pulsen endelig falt et hakk. Under Bergen–Voss fikk jeg aldri begynt på den andre litersflasken. I løpet av halvannen time i Fortun-bakken var to liter vekke.
Selv om sola brant på toppene, var det kaldt å sette utfor igjen. Jeg kjente gufset fra de tidligere så sjarmerende snøfonnene og islagte vannene, helt til varmen fra dalen slo imot meg ved ca 1000 moh. Men da var også sola vekke. Hele dalen lå i skygge. Jeg slapp sykkelen så fort jeg turde på de ujevne veiene. Fluene klasket mot brillene nedover de bratte liene. Gresset var grønt, og den flate veien fra Fortun til Skjolden var unnabakke når det kom til stykket. Hvor feil kan man ta? 54,4 km var tilbakelagt på 2 timer og 38 minutt. 2312 kcal brent opp. Jeg vasset ut i sjøen i sykkelshorts, og var litt glad for at bilen sto i Skjolden og ikke på Hafslo.
Nå skjønner jeg litt hva de sliter med i Tour de France. Men husk at opp Alpe d'Huez sykler de «bare» 1120 høydemeter.