Tre uker etter det mye omtalte fallet, var det på tide å få skiene på bena igjen og oppsøke ulykkesstedet for å bearbeide eventuelle traumer. For å være sikker på å være godt ivaretatt ringte jeg min mor. Ingenting er så godt som mamma hvis flashbacks skulle komme og skrekken ta meg. Og kjekt med ekstra personell dersom uhellet skulle være ute nok en gang. Med tre litt sure og trette unger begynte turen heller tungt. Sutringen begynte før vi entret Fløybanen og jeg kjente svimmelheten trenge seg på. Men, frisk luft, gode ski og tanken på kakao og kaker oppmuntrer de fleste og plutselig var hele gjengen i siget. Bastian, Teodor og mormor gikk rett til Åsebu og varmet seg der, mens vi andre tok runden rundt. Redselen for at jeg skulle få skjelvetokter ol. ved å vende tilbake til ulykkesstedet, viste seg å være ubegrunnet - det viser seg nemlig at jeg fremdeles ikke husker akkurat hvor jeg falt!
Vi koste oss med varm drikke og mat i varmestuen før nedoverbakkene til Fløyen fikk det til å krible i kroppen til både liten og stor. Vi tok sjansen på å stå ned Kammen, noe som var litt av en utfordring. Det var både glatt og humpete.
Dagens konklusjon: I`m back! Tjoho!!!!
Per Aslak hadde sin første erfaring med de Bergenske alper - og det fristet til gjentakelse!
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar